Skattejakt

Denne turen er det femåringen som har bestemt og lagt planer for helt selv.

Her om dagen hadde han tegnet et skattekart i barnehagen og lurte på om vi kunne dra på stranda og lete etter skatter. 

Det kunne vi selvfølgelig! 

Vi tok utgangspunkt ved Åkrasanden. 

Kartet fortalte oss at vi måtte gå mot Stong.

Mor forsøker å lære de små at de skal være snille med alle slags dyr og insekter, og ikke drepe dem bare for gøy (unntatt fra regelen er edderkopper, vepser og humler inne i huset, stor trussel!).

Vi har en lang vei å gå ennå!

På skattejakt er det mye å finne for den som bare bruker øynene. 

Sånne som denne var jeg veldig fasinert av da jeg var liten, og fant flere av dem i sjøkanten på Føynå.

Da jeg skulle forklare ungene hva det var, så hadde jeg altså glemt det ut. 

Jeg innbiller meg at det har noe med hval eller blekksprut å gjøre, men mistenker at jeg er ute på viddene her.

Kule er de uansett, skjønt ungene brydde seg ikke!

De lette etter skatten der det var merket med et kryss på kartet.

En heklet blomst på gjenglemt strikkelue kan også være en liten skatt. 

Fargemessig så den nesten ut til å være en del av steinen.

Gammel piggtråd fra et gammelt gjerde er ikke så verst å se på heller.

En flott utsikt er ingen fysisk skatt, men ikke mindre verdifull av den grunn.

Bunkerser er spennende steder å lete etter skatter. 

Dessverre hadde vi ikke tatt med lommelykt, for mor visste rett og slett ikke at det lå bunkerser her.

Nå hadde vi gått en stund og fortsatt var ingen skatt funnet.

"Me må finna den før sjørøverane finne den, se på kartet mamma."

Vi hadde gått til endes og nå var det bare industriområdet på Stong like ved. Mor fikk en idé.

"Du vet jo at skatten blei begravd for mången, mången år siden, lenge før de bygde alle dessa bygningane som du ser. Karte vise at krysset e i nærheten av ein av dei bygningane."

"Fortelle du ein historie nå, mamma?"

"Ja, og fordi sjørøverane ikkje forstår ka dessa bygningane e, så komme me te å finna skatten før dei, for me vet ka dessa bygningane e."

"Men me må skynda oss", sa han og kikket over skulderen.

Så holdt vi hverandre i hendene mens vi snakket lavt og lurte oss mellom bygningene og bortover langs veien.

"Men her har me jo vært før, då me sko på besøk te farmor."

"Stemme det" sa mor og så gikk vi inn på Snopefabrikken. 

Der fant de hver sin gullskatt, akkurat i tide før sjørøverene! 

På vei tilbake til bilen fant vi flere skatter. En krone til hun som alltid ønsker å kjøpe rosa tyggis, og et sint damelegohode (hun var blid på andre siden) til legoentusiasten.

Selv om mor la litt føringer underveis, var det utrolig spennende å la han ta styringen og se hvordan han levde seg inn i temaet for turen. Det skal de begge få lov til å gjøre flere ganger!

Trolltur

Søndagsturen var Trolltur til Skjoldastraumen med bestemor og Barnas Turlag.
Vi tok av til venstre mot Nes (kirken på høyre side), og videre inn mot Erland.

Vi parkerte på et gårdstun, og på baksiden av gården gikk stien vi skulle følge.

Først kom vi til et anlegg med sju bautasteiner tilknyttet en stor gravhaug som lå her en gang i tiden.

Opp hit skulle vi, Freåsen, 152 meter over havet.

Underveis spurte en av turlederne ungene om de trodde at vi kom til treffe på troll.

Jo, de trodde jo det.

Turlederen sa at det ikke er sikkert at trollene våger seg ut på dagtid, for da kan de bli til stein.

"Koffor går me på trolltur då da" lurte gutten min på.

Mor syntes det var et klokt spørsmål!

Utsikten på vei opp.

Det var bratt mot toppen for noen og enhver.

Litlejenta måtte mer eller mindre skubbes opp. Hun løftet føttene, men lente seg bakover slik at all tyngden lå på mor.

Det kjente mor på bihulebetennelsen, og hørtes vel nesten ut som et troll selv når toppen var nådd!

Vi var heldige med været og hadde kjempeutsikt. 

Man kan se hele fjorden fra Skjold i nord til Borgøy i sør.

Steinen til høyre skal i følge sagnet være Bjolandskjerringa som ble til stein fordi Steinbrukjerringa var for sein med sengjamat til henne. Hun rakk ikke fram før solen stod opp, og uten grøten gikk det galt.

Niste og kakao må til.

På vei ned fant vi et troll som gjemte seg i buskene. 

De fleste av ungene våget seg bort, men for mange var det med skrekkblandet fryd.

Videre gikk vi til Båshidleren, et stort og forseggjort ildsted fra gammel tid. 

Med tanke på historien i dette området mistenkes det at det har vært utført rituelle handlinger her, men man har ingen sikre funn på dette.

Om det nå skulle være slik så er det vel ikke så vanskelig å se hvor offerstedet var.

Heldigvis er de søte små ennå uvitende om slike ting, så her hviles det ut i sengen!

Vel hjemme hadde far lovet dem at de skulle få leke brannmenn og slukke en ekte brann. 

"Me må huska å ringa brannvesenet og gi de beskjed om at me tenne ein ildbrann, sånn at de ikkje komme på utrykning."

Femåringen som har sett alle episodene av "Brannstasjonen" vet hva som skal gjøres!

Men brannen ble slukket omtrent før det hadde tatt fyr!

Dette var stor suksess. 

Far måtte tenne på igjen, og de ønsker nå å gjøre dette hver eneste dag!

Prosjekt barnerom

Etter å ha delt rom i tre år var det på tide å få hvert sitt rom.

Jeg synes egentlig det er helt greit at unger deler rom, og sånn sett kunne de sovet sammen noen år til. 

Men, disse to har et ganske forskjellig søvnmønster, noe som fører til:

a) én som plager og én som blir plaget.

b) to stk barn som fyrer hverandre fullstendig opp.

Resultatet er uansett at dagen blir avsluttet med kjefting, og det er ikke kjekt for noen.

Rommet de delte har nå blitt litlejenta sitt sukkersøte prinsesserom. At rommet er ribbet for leker skyldes ikke at jeg allerede har begynt å pakke tingene vekk før maling, men det er et resultat av gjentatte kvelder med herjing, kasting av leker på den andre for å irritere, kasting av leker for å plage mor og far (felles glede), nedriving av bilder og tegninger fra veggene og istykkerrevne bøker.

Hadde det bare blitt fredeligere!

Veggene er malt med S 1020-R50B, i farge som Rapunzel sin kjole.

Barnemøblene er rosa som Tornerose sin kjole.

Putene er fra mitt gamle barne/ungdomsrom, trukket om lik de gamle stuegardinene våre. Innerst er de rosa, så kanskje jeg skal strippe dem, men da er det ingen farge for Jasmin! 

Bordet har fått samme farge som veggene på broren sitt rom, Belle sin kjole, og har fått decopage med en prinsesseserviett. Greit med en duk som hun ikke kan ta av!

Bokhyllen ble først malt i S 2060-R90B, IRIS, (inspirert av den blå maskeringstapen som jeg syntes stod bra til de lilla veggene). Fin farge, men veldig knallblå.
Derfor blandet jeg den med rødt, også fra brorens rom, men mine kunnskaper om farge holdt ikke helt stikk. Hyllen ble ikke lilla, men blågrå. Og det passet helt perfekt for da hadde vi også Askepott sin kjole!

Gutten har overtatt storebror sitt rom. Her hadde jeg begynt å pakke før jeg kom på å ta bilder.





Veggene er malt med S 1020-Y10R, SOL.
Far som er vokst opp med nittitallets flotte fargekombinasjoner av gult, rødt og grønt er litt skeptisk. Men det er et barnerom så det må ha litt farge, og Lynet McQueen har gult på seg!



 Pulten fikk vi gratis mot henting for mange år siden, og ble nå pusset opp for andre gang.
Hyllene på begge ungene sine rom er fra min gamle leilighet.
Møblene er malt med S 7010-R90B, BLÅGRÅ, og S 1085-Y90R, KORALL.
Så godt som samme farger som Cars-sengen hans.



Den fine, forholdsvis nye, kommoden har med noen få penselstrøk blitt seende like gammel ut som de gamle møblene, men hei, de matcher jo!

Gardinene ble mottatt med enorm glede! De har kun hatt rullegardin alle disse årene, foruten om det siste halve året hvor de hadde en gjennomsiktig lingardin til ingen nytte!
Nå har de fått lystette gardiner, og hvem vet, kanskje får jeg dem til å sove denne sommeren i motsetning til de foregående!

Jeg er veldig glad i gjenbruk og blir veldig fornøyd når jeg ser hva jeg får til ut av det gamle.
Men når jeg ser penger, tid, tålmodighet og innsats så frister det veldig å kjøpe nytt.
Skru sammen, fiks ferdig. Særlig når hele prosjektet skulle være ferdig på én uke.
Men fiks ferdig hadde nok ikke fått det like fint som dette!

EPILOG

Det første ungene gjorde etter å fått alle lekene sine inn på respektive rom var å bære det de ville leke med ned i stuen! Men i motsetning til før lekte de sammen istedet for å krangle om hvem sine leker det var.

Og det ble ikke noe mindre problemer ved legging, for nå savnet de hverandre jo!

Og med alle lekene på rommet vil de ha alle lekene med seg i senga istedet for å sove.

En kan tydeligvis ikke vinne en kamp uten at en annen oppstår, voksne-barn: 1-1!

Det går seg vel til.

Ovnsbakte Hama-perler

Det har vært en nydelig påske i år, men vi har tilbragt mye tid inne. Kranglevorne barn og slitne voksne gjorde at vi ikke orket å ta opp kampen med ungene for å komme oss ut.

Lørdagens planlagte tur endte med over en times grining for de ville heller bygge lego. Først da vi gav etter og sa at det ikke ble noen tur steg humøret.

Mandagens tur ble så som så (Vill-duer).

Tirsdagen sa de at i dag kunne vi gå på tur, men da sa mor nei for hun ville ikke ødelegge det skjøre øyeblikket uten krangling.

Onsdagen kom vi oss en liten tur til Mariaskogen sammen med venner. En koselig liten plass i skogen hvor det er satt opp gapahuk, føyser og klatremuligheter av tau og tre. Det blåste litt kaldere i skogen enn mor hadde regnet med, så vi var ikke så lenge, men vi hadde det veldig kjekt.

Resten av påsken skulle mor på jobb, og det var faktisk helt greit!

Men noe har vi måtte finne på inne også når de trengte pause fra film og legobygging. Dette tipset kom jeg over på en side på Facebook, men i iveren etter å komme igang glemte jeg altså ut hvor jeg fant det!

Iallefall, helt vanlige Hama-perler settes på bakepapir på et stekebrett med hullet opp. Dette er ikke lett med ivrige hjelpende hender! Og føtter! Første fullstablede brett fikk et dunk og alle perlene veltet!

Det var uansett vanskelig å stable på et brukt bakepapir så vi fant et nytt i andre forsøk.

Stekes i steikeovnen på 200 grader. Perlene smelter og blir flate i løpet av bare noen minutter, så det er lurt å holde seg i nærheten!

De er ikke like tålmodige som mammaen når det kommer til hobby, men de synes det er like kjekt mens det står på.

Prosjektet tok tre dager, og mor måtte ferdigstille armbånd til guttungen,

 og smykke og armbånd te litlejenta!

Vill-duer

Påskeferie, friske unger, sol og godt mot. På tide å komme seg ut på tur igjen! 

Siden vi hadde noen ærend i byen ble turen lagt til Villduen på Brakahaug. 

Ut i fra turboka vår så det ut til å være en passelig tur.

 Vi spurte en forbipasserende om retning og fikk også beskjed om at det var en fuktig løype. 

Det fant vi fort ut! Ikke bare var det fuktig, det var mer myraktig med gresstuer vi måtte balansere på for å gå noenlunde tørrskodd. Skjønt, de snublet i alle tuene og var ikke tørre noen steder! 

Vi hadde ikke gått mange meterne før det kom en jevn strøm av klaging. 

"Eg e så sliten, eg kan ikkje gå." 

"Denna dumme turen, eg vil heller gå på skolelekeparken." 

"Ja, me går på lekeparken ittepå, det blir belønningen det." 

"Å, kati e me med lekeparken?" 

Så rev mor opp jakka på en kvist, og ble i litt dårlig humør selv. 

Det var på tide med litt sjokolade.

"Au, den lausa tannå mi." Mer grining.

 Og så forsvant stien.

Fjellvettreglene sier: "vend i tide, det er ingen skam å snu". De skal man høre på!

Så lang skulle det gått an å komme på en time.

Så lang kom vi på en time!

Så da ble det lek og lunsj på Brakahaug skole istedet! 

Da vi endelig var fremme ved bilen begynte det å høljeregne. 

Surt vær og kranglevorne unger hadde ikke vært en god kombinasjon å være dypt inne i skauen med. 

Inne er det i det minste bare kranglevorne unger å hanskes med!

Og hadde mor lest mer nøye i turboka hadde vi kanskje gått rett vei også!

En fantastisk historie

Dette er meg sommeren 1984. 

Jeg var seks år og var på busstur til Danmark og Legoland sammen med mamma. 

Historien om hvordan vi endte opp på denne turen er ganske fantastisk i seg selv. 

I mars/april samme året åpnet det et nytt reisebyrå på Victoriahjørnet i Haugesund, og de solgte veldig billige turer til de første som kom på åpningsdagen. Faren min var ikke verre på det at han reiste fra Stord, hvor vi bodde da, med sovepose og kaffe, og overnattet (fullstendig søvnløst) i Haraldsgata utenfor reisebyrået! Som nr tre i køen, med to sydenfarere foran seg, fikk han kjøpt en tur for to til Legoland for ca en tohundrelapp. Og min mor og jeg var de heldige som fikk reise!

Bussjåføren på denne turen het Oddvin, og jeg falt pladask for han! 

Mulig jeg har en ting for bussjåfører for min morfar fortalte meg at jeg som liten alltid måtte gi klem til bussjåførene da vi tok buss hjemme! Og selv om ikke samboeren min kjører buss så er han leder i et busselskap. Og for å vise hvor liten verden er så er en av turleder-lærlingene på denne turen venninne med min fars kone!

Jeg la nok ganske mye beslag på han, selv om det var mange unger med på turen som sikkert også syntes det var kjekt å tilbringe tid med bussjåføren. 

Jeg husker at jeg kjøpte en presang til han, en pyntefigur av gips med glitter på, hvor glitteret skulle skifte farge med været. En 80-talls greie! Tror kanskje også at jeg kjøpte det for egne lommepenger! 

Senere samme sommer fikk jeg dette kortet i postkassen fra Helsingfors i Finland. 

Med denne teksten. 

(Kortet var en gang limt inn i et fotoalbum og måtte skrives over på egen lapp for å kunne leses.)

Min mor og jeg møtte selvfølgelig opp og jeg fikk et nydelig smykkesett i sølv. Øredobbene har jeg mistet, men anhenget har jeg tatt godt vare på og laget det om til charm til et armbånd!

Som sjokoladeelsker husker jeg også at jeg fikk en eske med Fazer Mints sjokolade! 

 Vi ble også invitert på besøk til han og familien, men av en eller annen grunn så ble det aldri noe av. 

Jeg har mange ganger opp gjennom årene tenkt på han, og om jeg kanskje ikke har angret, så har jeg iallefall tenkt at det var trist at vi ikke holdt kontakten. Og nå var det ingen mulighet for det.

Det var helt til min mor tipset meg om denne reportasjen i avisen Karmsund i forrige uke. 

Der var bussjåføren min! 

Og nå hadde jeg en adresse. 

Om jeg ikke hadde angret før, visste jeg at jeg ville angre nå om jeg ikke tok sjansen. 

Fredagen kom med sol og nydelig vær, og jeg satte meg i bilen for å forhåpentligvis treffe bussjåføren jeg har tenkt på i 31 år! 

Jeg var selvfølgelig forberedt på at han kanskje ikke ville huske det, men jeg var merkverdig nok lite nervøs da jeg kjørte hjemmefra. Hadde mer følelsen av det er akkurat sånn det må vær, uansett utfall!

Oddvin hadde besøk av familie da jeg kom så de var vel sikkert like spente på hva en vilt fremmed dame gjorde der! Jeg forklarte og først virket det ikke som han husket meg, men da jeg nevnte presangen fra Finland så husket han alt! Det var utrolig rørende for alle i rommet! 

Han kunne til og med fortelle at på hjemturen fra Danmark hadde vi et stopp på Sørlandet, og han hadde fulgt meg til kiosken for å kjøpe is for resten av lommepengene mine. Han mente sågar at han måtte legge til litt for at jeg skulle få isen jeg hadde lyst på! Dette hadde jeg glemt ut! 

Det er klart at det skal noe til å huske så mange år tilbake, ikke minst å se for seg hvordan folk har forandret seg over så mange år. Jeg skjønte etterhvert at han trodde jeg var moren min, og lurte veldig på hvordan det gikk med den lille jenta hennes. "Litla dokkå, va det ikkje Evy hu hette?" spurte han! Han sa han hadde tenkt på meg flere ganger, og lurt på hvordan det gikk med meg.

Jeg synes det er helt fantastisk at han husket så mye! Det var et godt møte og han satte stor pris på at jeg hadde tatt initiativ til å besøke han.

Dette er en av de fine historiene fra virkeligheten, men den har også et budskap; 

Grip sjanser når de byr seg, av og til får en bare en mulighet.

Jeg var så heldig å få en ny mulighet til å treffe han igjen, og jeg er utrolig glad for at jeg tok sjansen!