Det spøker på tur

Fjordårets spøkelsestur i Djupadalen med Barnas turlag var en suksess, vi ble så klart med i år også. Mor hadde sågar avspasert fra jobb for å kunne være med!

I fjor skal det ha vært over hundre oppmøtte, denne gangen hørte jeg snakk om at det var nærmere dobbelt så mange!

Det var et temmelig langt lystog som lusket seg gjennom skogen på jakt etter spøkelser, hekser og troll.

Vel fremme ved Friluftslivets hus var det duket for grilling.

Jeg er overbevist om at spøkelsene var sultne, og hadde sine triks for å få tak i maten.

De to første pølsene gikk fint å grille, se vekk i fra at litlejenta mistet sin pølse i grusen så mor måtte gi ifra seg sin.

I mors andre forsøk på å grille seg en pølse, ble pølsa angrepet av guttungens brennende marshmallows og ramlet ned i bålpanna.

Tredje gangen gjelder, tenkte mor, men det gjorde det ikke.

"Det blir visst ein hamburger på meg på veien him", sa mor til turfølget, men tenkte at det var litt barnslig å bare gi opp.

Fjerde forsøk, skulle bare forklare guttungen noe han lurte på, og vips, der var den pølsa vekke også!

Det blir pølsefest for spøkelsene når alle har forlatt plassen!

Neste gang tar jeg med vanlig nistemat, for egentlig liker jeg ikke pølser engang og skal man tro nyhetene så er det jo skrekkelig kreftfremkallende også!

Guttungen grillet frem monster-marshmallows.

Han måtte forøvrig grille et par stykker før han bestemte seg for at han ikke likte det.

Men han liker å grille!

Det er veldig koselig å gå tur i mørket sent på kvelden, til og med de små liker det.

De er faktisk mer redde for mørket inne enn ute!

Det er et fast ritual å stoppe opp for å se på fossen! 

Og kanskje bor det troll under fossen også, hvem vet!

Gjennom TellTur-oppdateringene mine på Instagram ble jeg kjent med en annen TellTur-entusiast fra området. Vi har gått nesten alle de samme turene denne sesongen, og har fulgt hverandres bildeøyeblikk.

I mylderet av folk på spøkelsesturen kjente hun meg igjen, så fikk vi hilst på hverandre i virkeligheten også!

Veldig koselig!

Etterpå kunne jeg også konstatere at vi hadde lagt ut akkurat det samme bildet fra spøkelsesturen på Instagram, uten at jeg oppdaget det før etterpå!

Sånn kan vel fort skje når vi går de samme turene!

Fisketur

Seint ute som alltid, men vi rakk fisketuren med Barnas Turlag i Eivindsvatnet i Djupadalen.
Vi har vært på fisketur en gang før, da gikk det slik som dette: En fiskehistorie.

Jeg har badet i Eivindsvatnet hver sommer hele barndommen og ungdommen, men har aldri tenkt over at det finnes fisk der! 

Det gjør det altså i massevis. 

Tidligere har det vært for mye fisk i forhold til næringsgrunnlaget, og fisken har vært liten. 

Etterhvert har det blitt litt mer organisert fiske og den fisken som er igjen har fått muligheten til å vokse seg større.

Barnas Turlag hadde satt ut garn i går kveld, og vi fikk være med ut i robåten og trekke garnet. 

Våre små har ikke vært ute i båt før. De syntes først det var skummelt og ville tilbake til pappa som ventet på land.

Men så var det litt spennende likevel da litlejenta fikk holde fisk for første gang! 

Han andre trakk hånden vekk da det gjaldt! 

Mor fikk være med og greie garnet etterpå, en helt ny opplevelse for meg også. 

Litlejenta hentet seg etterhvert flere fisker, som i hovedsak ble brukt til leking (som å kile mor på hånden med fiskehalen, og mor måtte late som om det var veldig morsomt), men én fisk fant veien til grillen. 

Prosessen med sløying var så hjerteskjærende for litlejenta at hun ville ikke smake. 

Guttungen smaker selvfølgelig ikke på noe nytt.

For de som ikke ville spise fisk kunne mor friste med boller fra bensinstasjonen og chipsrester fra lørdagen!

Mor var nemlig for opptatt med å olje terrassen til å huske å ta brød ut av frysen, og hadde for lite tid til å skjære opp frukt.

Heldigvis fikk vi skikkelig middag hos oldemormor etterpå!

Turlaget hadde også laget en sanseløype hvor andre sanser enn synet skulle brukes. 

Femåringen syntes dette var spennende, og hadde et par runder trygt ledet av mor!

Måtte bare ta bilde fra Stemmen ved fossen.

Ønsker alle en ny fin uke!

Ett skritt frem...



Det er kanskje ikke så mye trening for kroppen å gå tur med ungene, men det kan virkelig være trening for tålmodigheten!

De fleste kjenner uttrykket "ett skritt frem og to tilbake." I går startet litlejenta turen med "ett skritt frem og så pause." Pausen tilsvarer ca. to tilbake. 

Det varte heldigvis bare en liten stund, så gikk det lettere. 

For det skal ingen ta fra dem, de er utrolig flinke å gå. 

Se vekk i fra eldstemanns torsdagskveld-fra-Nydalen-slapstick-variant. Han har god kjennskap til tyngdekraften (ut i fra de irriterte lydene han kommer med hver gang han faller er det ikke et hyggelig kjennskap), men det er faktisk ikke de motoriske ferdighetene det står på!

De er derimot ikke like flinke å stå i ro. 

Da den obligatoriske yoghurten deres var inntatt viste eldstemann liten forståelse for at mor også måtte få spise opp maten sin. 

Mor brukte en hel boks med salat til å høylytt fortelle at det er forbudt å sparke sørpe mot folk, og at det på ingen måte er nødvendig å legge seg flatt i sørpa bare fordi det er kjedelig å vente. 

Nå er det sånn at det er vanskelig å spise salat fort for en trenger så mye for å bli mett, så jeg klandrer han ikke for å bli lei av å vente. 

Men da kan dere også forestille dere hvor lang tid som ble brukt på terging av mor og søster med påfølgende kjefting!



 Mor brukte alle slags upedagogiske trusler, som for eksempel ikke mer belønning, bare for å dele ut sjokolade da vi endelig nådde toppen! 

Nå skal det sies at vi hadde snakket ut og bedt hverandre om unnskyldning, og da er det ingen grunn til å gjemme vekk godsakene! 

Ellers hadde jeg lokket dem med en fantastisk utsikt, og at vi skulle se de to store cruiseskipene som lå til kaien. Det var tydelig at mor aldri hadde vært her før, for vi så ikke så mye mer en trær. Om ikke annet fikk jeg med meg TellTur-koden!  



Og som ellers i det siste mistet vi stien underveis, i et barnålsområde der enten alt ser ut som sti eller ingenting ser ut som sti. Vi skulle ha kommet ut ved Friluftslivets Hus, men kom rusjende ned en skråning et stykke etter O-hytta på vei opp mot Kattanakk.



Etterpå hadde vi avtalt å kjøpe nye uteklær, men å gå på butikk med de små, selv om det er dem det blir handlet til, er et mareritt.

Mor har håpet at tette ører har være medvirkende årsak til senere tids høye støynivå, men øreskyll hos begge to hos legen i dag avkreftet det. 

Jeg er sikker på at jeg ville fått forelegg om utbedring dersom en hadde målt desibel på dem både på butikken og i bilen hjem.

Skulle nesten ønske at jeg hadde tette ører!

Uansett hvor motivert en blir av ni centimeters midjereduksjon på fem uker, krever dager som dette noe ekstra. Frossenpizza funker fint som bare det kamuflert under ca 4,5 cm Ruccolasalat. 

Og verdens beste is skulle inntas kamuflert fra omverdenen, for jeg deler ikke på slike dager!

Men først skulle vi krangle oss gjennom legging, og for å få litlejenta til å roe seg måtte jeg legge meg ved siden av henne. 

Hun brukte lang tid på å sovne, det gjorde ikke jeg.

Og her ligger isen klar til neste gang jeg trenger den. Det blir sikkert ikke lenge til!



TellTur - Dagbok 2

MANDAG 11. MAI: RIDESTIENE PÅ VISNES OG BUKKØY

I går gikk hele familien tur til Visnes. Tanken var at ungene kunne leke på lekeparken mens mor tok en liten treningsøkt. Lekeparken var avsperret så da gikk vi likegodt alle sammen.

Men vi fant ingen kode. 

Siden vi var invitert på middag kunne vi ikke bli så lenge, men da vi gikk så jeg skiltet til der vi egentlig skulle ha gått! 

Jeg trodde bare det var promenaden langs vannet, men her finnes altså flere turløyper.

Så da målebåndet i dag viste fem cm reduksjon rundt midjen på to uker, var det motivasjonen som fikk meg til å hoppe i regntøyet og kjøre tilbake til Visnes i høljeregn!

"Ridestiene" starter ved Fransehagen og er en rundløype på grusvei på 2,2 km. Med avstikkere til fornminner som Verketsløa, Kanonstillingene, Smeltehytta og Lysthushaugen, og til Tressvik badeplass (hvor jeg ikke ville badet) ble turen 3,6 km på 50 minutt. 

Du er aldri alene i skogen! 

Det ble i korteste laget, så jeg kjørte like så godt ut til Bukkøy for å plukke med meg en kode der også!

Utrolig mye veltede trær etter høststormene, kommunen har faktisk hengt opp advarsler mot å gå inn i skogen. Men jeg hadde en kode å hente, så jeg fulgte stien rundt uansett!

Den rundturen gav meg 2,7 km ekstra på vel en halvtime.

Da var jeg våt, svett og kald, men i motsetning til disse stakkars små som ristet og skalv, kunne jeg dra hjem og varme meg!

Det blir en del kjøring når jeg skal gå alle disse turene, så sånn sett er det greit å slå sammen noen av turene når det passer sånn.

En annen fordel med å gå TellTurene er å se nye plasser. Bare i dag fikk jeg erfare at Visnes og Bukkøy er mer enn bare Fransehagen og vikinggården!

Begge plassene passer forøvrig veldig bra for barn.

TIRSDAG 12. MAI: LIONSLØYPA OG SØRE KROKAVASSNUTEN

Denne uken har jeg arbeidshelg så derfor måtte jeg gjøre en ekstra innsats i dag.

Bestemte meg for to TellTur-løyper i Djupadalen.

Først gikk jeg hele Lionsløypa rundt Eivindsvatnet. 

Selv om jeg har veldig gode fjellsko, var det støvler som var det korrekte fottøyet for begge disse løypene.

Stoppet kilometertellingen ved rasteplassen nedenfor tretrappen, den stoppet på 3,5 km på én time, inkludert en liten prat med en tidligere kollega.

Det er ikke bare ungene som har sin fast turmat! Skjønt i dag ble det litt for lite så det første jeg måtte gjøre etterpå var å stoppe på nærmeste butikk for påfyll!

Videre skulle jeg hente en kode på Søre Krokavassnut. Tok runden om Krokavatnet og Presten, 213 m.o.h.

Presten rundt Krokavatnet, fra rasteplassen ved Eivindsvatnet, er ca 6,4 km.

 På en rasteplass der traff jeg på noen hyggelige mennesker som tilbydde meg nistemat på veien, men da hadde jeg allerede akkurat spist min fantastiske Nutrilett-bar!

Ble forøvrig ganske mismodig da jeg stod her og tenkte at jeg skulle gå rundt hele dette vannet, men det var absolutt ikke aktuelt å snu for å kjøre tilbake en annen dag.

Når jeg ser det slik på bildet tenker jeg at dette er minst en hel dags tur, men sannheten er at det går veldig raskt å gå rundt!

Fra Søre Krokavassnuten, 249 m.o.h. fulgte jeg Trolladalen, 1,8 km, mot Steinsfjellet. 

Og av alle turene jeg har gått, møtte jeg den første hoggormen på asfalten opp til Steinsfjellet.

Turen ned fra Steinsfjellet og tilbake til bilen kunne jeg egentlig ha klart meg uten, det er bare vondt å gå på asfalt. Det var en lettelse å kunne skifte fra støvler til joggesko etterpå!

Andre del av turen ble 9,6 km på to og en halv time. 

I morgen blir det fullstendig treningsfri dag!

ONSDAG 13. MAI

Fikk en tanke om at jeg burde lete etter bikini nå før alt var utsolgt.

Skal ikke skryte på meg at det var en fornøyelse, men jeg har altså klatret over en stor terskel og kjøpt en bikini uten å felle tårer! Og ikke nok med det, jeg kjøpte jammen meg to!

Riktig så stolt av meg selv!

Etterpå feiret jeg med sjokolade! Rett etter tannlegetimen!

Wild life!

MANDAG 18. MAI: GRINDAFJELLET

Ny tur, i dag til Grindafjellet, 71 m.o.h. 

Parkerte på Våga kai på Fosen. Derfra gikk jeg ca. 500 m tilbake veien jeg kom fra, der var det skilt til turmål på venstre side av veien. 

Fra kaien er det ca. 1,5 km til toppen. Her med utsikt mot Bokn.

Det ble ikke mye treningstur, men det ble iallefall frisk luft! 

Det gikk også litt trått i starten fordi jeg var så tissetrengt.

En rar ting er at uansett hvor lite vann jeg drikker, og uansett hvor mye jeg går på do før jeg går ut på tur, så starter jeg enhver tur med å være så tissetrengt at det det første jeg må gjøre er å finne meg en plass å gå på do!

Og med dette har jeg gått alle ti Karmøy-TellTurene, og har så langt samlet inn hundre poeng!

Så nå må jeg begynne på nytt igjen, men dere skal slippe å lese om repetisjon av turene!

Heldigvis kan jeg også gå TellTurer i andre kommuner, for det er kjekkere å gå på nye steder!

God tur!

Vinter vs. vår

"Endelig mars, første vårmåned, det går mot sommar! I dag spise me middagen på terrassen!"

"Kan me få julagrøt te middag? Og ha nissehuer på oss? Og kan eg få spisa med store nisseskjei?" 

Jaja, hvorfor ikke!

Neste dag var det igjen vinter, med påfølgende aking i barnehagen på ca. 1 mm snø. 

"Du kan vær sikker på at det blir snø og frost dei to dagane eg ikkje har kunna parkera i garasjen" sa far lettere irritert som om snøen var et personlig angrep mot han!
Mor og far har for en gangs skyld kommet seg ut i Karmøyheiane sammen, uten barn!

Et vårtegn her er Barnas Spareuke i banken. Vi tok med grisene men møtte stengte dører. 

Mor hadde selvfølgelig ikke sjekket åpningstidene.

"Då får eg ikkje bolla og premie." 

(Ikke at de usle kronene er så mye å få premie for, siden far har lært dem å tømme grisene for å kjøpe Lego! Derfor har mor tjumatet grisene så det ikke skal bli alt for flaut (for mor) når beløpet telles opp!) 

Det ble særdeles trist og tårevått, så vi måtte kjøpe en trøstesjokolade. På butikken ble mor gjort oppmerksom på at det uansett var neste uke det var spareuke. 

Mor hadde heller ikke sjekket datoen.

Da ting hadde roet seg litt fant gutten ut at det egentlig var greit for ellers hadde han ikke fått sjokolade!

Istedet gikk vi hjem og laget "påsehare". 

Tips: lim ørene på i forveien så de er tørre. Vanskelig å male ørene da de gled i limen, så vi måtte til med tape. Midt i tapeprosjektet oppdaget mor nok et vårtegn, et mindre hyggelig sådan, nemlig en edderkopp inni dorullen! 

Gutten var opptatt av helt andre årstidstegn; 

"eg kan se julastjernå på himmelen!"

Fredagen kom med nydelig vær, unger med godt humør, en voldsom rastløshet og et sjeldent behov for selskap. Derfor fikk ungene fri fra barnehagen for å bli med på tur rundt Eivindsvatnet. 

Første etappe går et stykke på fortauet, og det pleier å være ganske kjedelig. 

Mor minnet dem på at de er Miljøagenter og sa at vi kunne gå på en miljøagent-ekspedisjon, en aldri så liten våroppryddning! 

De fikk en søppelpose og gikk inn for plukke-opp-søppel-oppgaven med stor iver.
Før de visste ordet av det var vi på vei inn i skogen!

Mor forklarte at vi skulle helt til andre siden av vannet, men da ville de hjem.
Raskt skifte av tema!

Det er mye mulig dette skiltet forsvinner en mørk kveld, for jammen er det vakkert.

I dag hadde vi fokus på problemløsning i forhold til å komme oss over og rundt sørpete områder. 

Jammen er de utrolige disse små, de stoppet opp, konstaterte at her var det vanskelig, så an området og valgte den beste veien de kunne se. 

Mor gikk bak full av beundring for evnen deres til både å identifisere et problem og til selv å finne løsningen. Ikke minst er mor imponert over balansen og motorikken deres. Særlig hun på tre som gikk/klatret nesten hele turen alene og bare innimellom trengte en hånd å holde i.

Det var mye sørpe og sølepytter, så uansett hvor flinke de var så ble de våte til skinnet!

Selv om vi er mye ute på tur så er de fortsatt barn av sin generasjon. 

De må late seg i sofaen med jevne mellomrom!

Noen forandringer har det blitt siden jeg pleide å gå en del her. Lions har satt opp gapahuk, benker, bord og en flytebrygge. 

Her hadde vi tenkt å ta en lengre pause og lese boka vi hadde med, men nå var de veldig slitne, litlejenta var soveklar og det begynte å regne. 

Vi valgte å dra hjem så det siste stykket langs vannet får vi gå enn annen gang.

(Og nei, vi kan ikke gå på vannet, vi har vært fint nødt til å holde oss langs vannet!)

Hjemme fant gutten fram en spesiell leke han fikk til jul. 

"Mamma, kan du senda et brev te julanissen?" 

Mor tenkte at nå kom ønskene for neste år, og svarte "ja, me kan det." 

"Då må du skriva å sei takk te nissen for at han komme te alle ungane." 

Jeg så ikke den komme! 

Ble utrolig rørt over hans takknemlighet. En flott og viktig egenskap i et samfunn hvor vi har så mye og alt er så tilgjengelig. 

Det brevet skal skrives, for jeg vil han skal vite hvor viktig det han sa er!

Vinter eller vår, julen varer tydeligvis helt til påske!

Uansett er det alltid gøy å være ute i naturen for her finnes mye rart.

God helg!

Releaseparty Barnas Turlag 2015

13. januar 2015; releaseparty for turprogrammet 2015 til Barnas Turlag, startskudd for Friluftslivets år 2015 og #nattinaturen. 

Turen gikk til Friluftshuset i Djupadalen. 

Været ble bedre enn værmeldingene spådde, men vi hadde ikke gått mer enn en meter fra bilen før haglbygen var over oss og inn under klærne! Det ble med den ene bygen, men nå var det jo hvit snø på bakken så da var alt bare fint!

Stormen/orkanen Nina har fart hardt på sin vei, og praktiske omstendigheter rundt trær som blåser overende var samtaleemne for et godt stykke av veien!

Endene var sultne, og samlet seg raskt rundt oss.
Mor foreslo at de kunne dele av kjeksen sin, men se det ville de ikke!

De ville selvfølgelig rutsje, men det ville ha blitt en våt og kald fornøyelse da vannstanden gikk langt opp på rusjebanen. 

Hadde vært perfekt om det var sommer! 

Blåtimen

Trollet må alltid klemmes på, men det luktet visst vondt!

Fjordårets releaseparty talte godt over 200 mennesker, årets releaseparty mindre enn 20. 

Det har vel sammenheng med at det er ukedag og folk knapt har fått kommet seg hjem fra jobb. 

Koselig var det uansett! 

Dagens turmat-tips for de som har utålmodige barn som er kresne i matveien: mattermos med allerede ferdigtrekte pølser som kan liksom-grilles på bålet!

Mors søte små vil ikke ha det svarte på grillede pølser, ei heller har de tålmodighet til å vente til pølsene faktisk er ferdige, men de har selvfølgelig lyst til å grille dem!
Så de fikk grille ferdigtrekte pølser, så mange sekunder det varte! Allikevel var pølsene klare til fortæring, og ungene var strålende fornøyde!
Bokstavkjeks er alltid en suksess, særlig nå som de har begynt å interessere seg for bokstaver. "Mamma, ka tall e detta?" sa litlejenta. "E." "E for mamma!" sa hun da. I og for seg rett, siden jeg heter Evy. "Ka bokstav e detta da, mamma?" sa guttungen. "K." "K for kåna!" sa han og lo så godt! Hvor tar de det fra!

Ungdomsgruppa skulle opp senere og se film og sove ute. I mellomtiden hadde vi det gøy med skyggefilm på det utendørs lerretet som var satt opp for anledningen!

I motsetning til forrige tur-retur, Veien frem, men helst ikke tilbake! gikk denne returen som en drøm! Men så hadde da også mor hatt tydelig fokus på at turen har to etapper, én til hytta og èn tilbake til bilen!

I forbindelse med Friluftslivets år oppfordres Norges befolkning til en #nattinaturen akkurat i natt. Det skulle egentlig ungene og jeg. Vi har snakket mye om det og vi gledet oss masse. Men vi har også snakket om at vi må se været an.

Den første overnattingen ute må være en god opplevelse som frister til gjentakelse.
Vi skulle bruke mandagen til å gjøre klart for utesoving slik at vi kunne gå rett i teltet etter turen. Men i går var det ikke vær til å stå ute med slikt. Og denne natten er det meldt ustabilt vær opptil stiv kuling, og utrygt for torden.
Så selv om spesielt guttungen var veldig skuffet så tror jeg at jeg vil velge en annen dag for den første utesovingen!

De små har, omtrent hver natt siden i høst, krøpet ned i vår seng midt på natta fordi de er "redde for vinden og regnet og haglet og torden og lyn og viftå og mørket, men eg e ikkje redde å sova ute når du e med, mamma! Me kan jo begynna å sova ute, og så kan me gå inn seinare, sant mamma?"

I skrivende stund er stille men det kommer noen haglbyger og vindråser innimellom som knaker godt i huset.
Så nå skal mor legge seg og vente på to par små tassende føtter som kryper opp i sengen og finner sine faste plasser! 

Fossen ved stemmen i Djupadalen