Det spøker på tur

Fjordårets spøkelsestur i Djupadalen med Barnas turlag var en suksess, vi ble så klart med i år også. Mor hadde sågar avspasert fra jobb for å kunne være med!

I fjor skal det ha vært over hundre oppmøtte, denne gangen hørte jeg snakk om at det var nærmere dobbelt så mange!

Det var et temmelig langt lystog som lusket seg gjennom skogen på jakt etter spøkelser, hekser og troll.

Vel fremme ved Friluftslivets hus var det duket for grilling.

Jeg er overbevist om at spøkelsene var sultne, og hadde sine triks for å få tak i maten.

De to første pølsene gikk fint å grille, se vekk i fra at litlejenta mistet sin pølse i grusen så mor måtte gi ifra seg sin.

I mors andre forsøk på å grille seg en pølse, ble pølsa angrepet av guttungens brennende marshmallows og ramlet ned i bålpanna.

Tredje gangen gjelder, tenkte mor, men det gjorde det ikke.

"Det blir visst ein hamburger på meg på veien him", sa mor til turfølget, men tenkte at det var litt barnslig å bare gi opp.

Fjerde forsøk, skulle bare forklare guttungen noe han lurte på, og vips, der var den pølsa vekke også!

Det blir pølsefest for spøkelsene når alle har forlatt plassen!

Neste gang tar jeg med vanlig nistemat, for egentlig liker jeg ikke pølser engang og skal man tro nyhetene så er det jo skrekkelig kreftfremkallende også!

Guttungen grillet frem monster-marshmallows.

Han måtte forøvrig grille et par stykker før han bestemte seg for at han ikke likte det.

Men han liker å grille!

Det er veldig koselig å gå tur i mørket sent på kvelden, til og med de små liker det.

De er faktisk mer redde for mørket inne enn ute!

Det er et fast ritual å stoppe opp for å se på fossen! 

Og kanskje bor det troll under fossen også, hvem vet!

Gjennom TellTur-oppdateringene mine på Instagram ble jeg kjent med en annen TellTur-entusiast fra området. Vi har gått nesten alle de samme turene denne sesongen, og har fulgt hverandres bildeøyeblikk.

I mylderet av folk på spøkelsesturen kjente hun meg igjen, så fikk vi hilst på hverandre i virkeligheten også!

Veldig koselig!

Etterpå kunne jeg også konstatere at vi hadde lagt ut akkurat det samme bildet fra spøkelsesturen på Instagram, uten at jeg oppdaget det før etterpå!

Sånn kan vel fort skje når vi går de samme turene!

To ganger Bukkøy

Onsdag i forrige uke fikk jeg meg en uplanlagt tur til Bukkøy da jeg var sent ute til barnehagen (som vanlig, men jeg var ikke den eneste!) og avdelingen til eldsteman allerede hadde dratt på tur.

Siden jeg egentlig ikke hadde noen planer den dagen så kjørte jeg han bort.

Og da jeg allikevel først var der, kunne jeg jo bare ta meg en runde i det nydelige været!

Søndagen samme uke gikk turen igjen til Bukkøy, denne gang på spikketur med Barnas Turlag.

Like fint vær som sist, noe som førte til en en mer fullpakket ryggsekk på vei hjem da vi alle måtte kle av oss minst ett lag med klær!

Omtrent som spikketuren i fjor.

I år derimot fikk de lov å bruke kniv, og det var stas. 

En stund!

Tålmodigheten holdt ikke til en hel pil og bue, der måtte far og mor trø til.

Ei heller holdt tålmodigheten til å delta på pil og bue - konkurranse.

Kanskje like greit, da buens tålmodighet etter kort tid bokstavelig knakk!

Da var det godt at far hadde med en fiskestang i ryggsekken til avkobling, så gutta boys tok noen kast med den.

Kjekt at min morfars gamle fiskestang fortsatt er i bruk!

Avkobling er det også å ligge på magen og se på alt det rare i vannet.

Det ble ingen fisk, men det var fyr på grillen og vi hadde god grillmat i sekken!

Og dermed ble dette den TellTur-turen jeg har gått flest ganger.

Fisketur

Seint ute som alltid, men vi rakk fisketuren med Barnas Turlag i Eivindsvatnet i Djupadalen.
Vi har vært på fisketur en gang før, da gikk det slik som dette: En fiskehistorie.

Jeg har badet i Eivindsvatnet hver sommer hele barndommen og ungdommen, men har aldri tenkt over at det finnes fisk der! 

Det gjør det altså i massevis. 

Tidligere har det vært for mye fisk i forhold til næringsgrunnlaget, og fisken har vært liten. 

Etterhvert har det blitt litt mer organisert fiske og den fisken som er igjen har fått muligheten til å vokse seg større.

Barnas Turlag hadde satt ut garn i går kveld, og vi fikk være med ut i robåten og trekke garnet. 

Våre små har ikke vært ute i båt før. De syntes først det var skummelt og ville tilbake til pappa som ventet på land.

Men så var det litt spennende likevel da litlejenta fikk holde fisk for første gang! 

Han andre trakk hånden vekk da det gjaldt! 

Mor fikk være med og greie garnet etterpå, en helt ny opplevelse for meg også. 

Litlejenta hentet seg etterhvert flere fisker, som i hovedsak ble brukt til leking (som å kile mor på hånden med fiskehalen, og mor måtte late som om det var veldig morsomt), men én fisk fant veien til grillen. 

Prosessen med sløying var så hjerteskjærende for litlejenta at hun ville ikke smake. 

Guttungen smaker selvfølgelig ikke på noe nytt.

For de som ikke ville spise fisk kunne mor friste med boller fra bensinstasjonen og chipsrester fra lørdagen!

Mor var nemlig for opptatt med å olje terrassen til å huske å ta brød ut av frysen, og hadde for lite tid til å skjære opp frukt.

Heldigvis fikk vi skikkelig middag hos oldemormor etterpå!

Turlaget hadde også laget en sanseløype hvor andre sanser enn synet skulle brukes. 

Femåringen syntes dette var spennende, og hadde et par runder trygt ledet av mor!

Måtte bare ta bilde fra Stemmen ved fossen.

Ønsker alle en ny fin uke!

Straumøy Gård

Søndagens tur gikk til Straumøy Gård med Barnas Turlag. 

Det var nydelig vær, og dette ble årets første tur uten tjukke vinterytterklær. 

Faktisk måtte fleecejakkene og huene kastes også!

Kaninene var skjønne å se på, men ungene kvapp til da de gjorde noen byks. 

De våget ikke helt å klappe dem.

En liten tur til hønsene og hanen som vi matet med gress.

Vi gikk tilbake hit senere på dagen, men da hadde ungene glemt ut alle regler og matet dem med fingrene sine i stedet!

"Den dumma hønå øksa fingeren min."

Etter at verste overraskelsen hadde lagt seg, så fant de ut at det gikk greit allikevel. 

Alle fingrene var tilstede, like hele!

Halve gleden med å gå på tur er å spise nistematen, og de er alltid like spente på hva mor har pakket i sekken. Denne gangen var det "stjerneapeyoughurt" (safariyoughurt m/musli), og vi hadde ikke vært på gården mer enn et kvarter før første matpause!

Denne kua ville nok også ha vært ute i finværet med kalven sin.

Vi kom midt i matingen av kyrne, og ivrige små hender ville hjelpe til.

De trakk seg fort tilbake da de store hodene kom litt for nærme!

Grisene slappet av.

Lamaene spyttet heldigvis ikke.

Og hestene var selskapssyke.

Etter å kikket rundt på gården gikk turlaget og gårdseierene i samlet tropp ned mot sjøen for å spise lunsj.

Ingen tur uten en (av mange) pust i bakken!

Utsikten minnet veldig om da vi gikk til Kolerakirkegården. 

Men så ligger det heller ikke så langt fra hverandre.

Mor visste ikke at det ville bli tent bål med muligheter for grilling, det ble de små ganske skuffet over. Hva er vel brødskiver med leverpostei og smoothies mot pølser i brød?

Næringsvett har de iallefall. 

Den ene av dem fant et pølsebrød liggende på en sten, kort tid etter lå det i magen.

Den andre stilte seg opp ved bålet og spurte fint om å få pølser av de som grillet.

Mor beklager så mye, og lover å gjøre det bedre neste gang!

Plutselig fikk de det for seg at de skulle ta slurker av smoothien og spytte det ut rett ved siden av seg.

Og ettersom det er vanskelig å sitte i ro gikk det ikke lange stunden før: "Æsj, eg har noe klissete på genseren, ta det vekk."

Kanskje har de lært at det ikke er så smart å grise der de sitter, selv om de sikkert syntes det var gøy mens det pågikk!

På vei tilbake til gården var de så heldige å få smake chips av en liten gutt. 

Etterpå fikk ikke han fred for de to som fulgte etter han og hele tiden spurte om å få mer!

I det minste sa de fint tusen takk!

Denne krabaten fulgte etter oss fra gården.

Noen lurte sågar på om han var lunsjen, men det var han altså ikke!

Mor tenkte at de burde jo ha fått gått med joggesko i det fine været, men var glad de hadde støvler på da vi kom ned til sjøen.

Eller, egentlig ikke.

Støvlene var like våte inni som rundt. De burde fått gått barbent!

Mor ville også være med på et bilde denne gangen!

Tilbake på gården tok vi nok en runde og kikket.

Mens vi var ved sjøen ble disse tre født!

Om noen får muligheten så er denne gården verdt et besøk!

Trolltur

Søndagsturen var Trolltur til Skjoldastraumen med bestemor og Barnas Turlag.
Vi tok av til venstre mot Nes (kirken på høyre side), og videre inn mot Erland.

Vi parkerte på et gårdstun, og på baksiden av gården gikk stien vi skulle følge.

Først kom vi til et anlegg med sju bautasteiner tilknyttet en stor gravhaug som lå her en gang i tiden.

Opp hit skulle vi, Freåsen, 152 meter over havet.

Underveis spurte en av turlederne ungene om de trodde at vi kom til treffe på troll.

Jo, de trodde jo det.

Turlederen sa at det ikke er sikkert at trollene våger seg ut på dagtid, for da kan de bli til stein.

"Koffor går me på trolltur då da" lurte gutten min på.

Mor syntes det var et klokt spørsmål!

Utsikten på vei opp.

Det var bratt mot toppen for noen og enhver.

Litlejenta måtte mer eller mindre skubbes opp. Hun løftet føttene, men lente seg bakover slik at all tyngden lå på mor.

Det kjente mor på bihulebetennelsen, og hørtes vel nesten ut som et troll selv når toppen var nådd!

Vi var heldige med været og hadde kjempeutsikt. 

Man kan se hele fjorden fra Skjold i nord til Borgøy i sør.

Steinen til høyre skal i følge sagnet være Bjolandskjerringa som ble til stein fordi Steinbrukjerringa var for sein med sengjamat til henne. Hun rakk ikke fram før solen stod opp, og uten grøten gikk det galt.

Niste og kakao må til.

På vei ned fant vi et troll som gjemte seg i buskene. 

De fleste av ungene våget seg bort, men for mange var det med skrekkblandet fryd.

Videre gikk vi til Båshidleren, et stort og forseggjort ildsted fra gammel tid. 

Med tanke på historien i dette området mistenkes det at det har vært utført rituelle handlinger her, men man har ingen sikre funn på dette.

Om det nå skulle være slik så er det vel ikke så vanskelig å se hvor offerstedet var.

Heldigvis er de søte små ennå uvitende om slike ting, så her hviles det ut i sengen!

Vel hjemme hadde far lovet dem at de skulle få leke brannmenn og slukke en ekte brann. 

"Me må huska å ringa brannvesenet og gi de beskjed om at me tenne ein ildbrann, sånn at de ikkje komme på utrykning."

Femåringen som har sett alle episodene av "Brannstasjonen" vet hva som skal gjøres!

Men brannen ble slukket omtrent før det hadde tatt fyr!

Dette var stor suksess. 

Far måtte tenne på igjen, og de ønsker nå å gjøre dette hver eneste dag!