Rett opp, men ingen topp!

Nok en influensarammet i heimen, så mor måtte ta ungene med ut slik at far fikk litt fred og ro!

Vi fikk med oss tante, kikket litt turboken vår fra Turistforeningen, og bestemte oss for Nuten om Ulvaskar. Det stod at det var bratt og løypa er merket som krevende, men vi tok sjansen! 

Det er bra at vi ikke kjente løypa fra før, for da er jeg ikke sikker på om jeg hadde valgt den til de små. Men da jeg så hva de klarte og hvor kjekt de hadde det, så er jeg veldig glad for at de fikk prøve seg! Jeg kan bare forestille meg den mestringen de må ha følt!

Begge hadde sovet i bilen på vei til byen, og det startet med noe sutring. Mor fryktet at det ville vedvare, men noen planker over en liten bekk var nok til å få tankene over på noe annet.

Det var en stolt gutt som våget å balansere over alene! Slutt på all sutring!

Det ble rask bratt, så noen små pauser måtte til.

Turpinnen til litlejenta fikk være med et godt stykke opp. Til slutt bestemte mor at hun måtte legge den fra seg da hun ikke hjalp særlig godt til med klatringen fordi hun var mer opptatt av å holde på pinnen!

Gutten var selvoppnevnt turleder og lå for det meste et stykke foran oss.

Flere steder var det så bratt at det var hengt opp tau til å kunne dra seg opp med. Gutten fikk dreisen på det etterhvert! 

Noen steder var det faktisk ganske skummelt.

Klatring på denne måten er forholdsvis nytt for dem, og når de ikke vil holde seg fast med hendene, helst bare gå oppreist på glatt mold-/barnålunderlag med bratt bakke rett ned i store steiner, trær, bekk og revner, fikk mor kjenne litt ekstra på følelsen om å la ungene få prøve seg på egen hånd!

Mor forsøkte å formidle uroen i konkrete tips til hvordan de skulle bevege seg i området, men det var en liten stund der de var redde og bare ville hjem!

Litt knall og fall må man regne med på en sånn tur, så vi fikk brukt førstehjelpsskrinet for første gang!

Foruten sår måtte vi også takle både blodsukkerfall og kakao i halsen! 

Heldigvis er både mor og tante sjukepleiere!

Tanken var å ha spisepausen når vi kom opp til Nuten, men det ville de ikke høre på. Så mor hørte på dem istedet, og det ble hjemmelaga boller og kakao mitt i en bratt bakke. 

Der smakte den nok aller best. Mor har lært nå!

"Eg e verdens beste fjellklatrar! Eg fant toppen!"

Det var stor glede når vi endelig så slutten på klatringen. 

For en ting er sikkert, det hadde aldri vært aktuelt å gå ned samme vei!

"Brilliant! Det e så fint at eg må detta på bakken og spenna meg i augene!"

Stoltheten i stemmen var tydelig da han fikk se hva han hadde klatret opp til! 

Siden det hadde vært en strabasiøs klatring ville ikke mor tøye strikken for langt. 

Vi valgte å ikke gå opp til Nuten, men tok fatt på hjemveien ned den vanlige stien.

"Pass nå så du ikkje springe og ramle framover... akkurat sånn ja!"

Det er ikke bare troll i skogen, men også troll i ord!

Det gikk heldigvis helt fint.

Det var både bratt og glatt nedover på slutten. 

"Eg e for liten for detta!" gjentok litlejenta flere ganger mens hun mer eller mindre akte seg nedover på rumpa. Så datt mor også på rumpa.  

"Eg e visst for liten for detta eg o!"

Vi var ganske lattermilde!

Skulle tro at de ville ha vært utslitte, men var ikke aktuelt å kjøre hjem før de hadde fått leke på lekeparken en god stund! 

Til gjengjeld har mor aldri hørt dem så stille i bilen etterpå til tross for at de var våkne!

Og det var to søte små som sov godt den natten!

Denne turen skal jeg helt klart ta ungene med på flere ganger. Det er kjempetrening i forhold til motorikk og balanse, ikke minst gir det dem mestringsopplevelse! 

Vi må jo også satse på å komme oss opp til Nuten.

Noen erfaringer har jeg gjort meg.

Det er tungt å klatre i full vinterhabitt, neste gang blir mer lettkledd!

Det er tungt å klatre med stor ryggsekk, særlig når mor må løfte og støtte de små deler av turen. Neste gang blir det sjokoladebelønning i jakkelommen og en vannflaske på deling!