Jakten på koden

Her en kveld gikk min mor og jeg en flott kveldstur i Haugalandets svar på sydenvarme. 

En TellTur hvor jeg irriterende nok ikke fant koden, det til tross for at jeg jogget litt ekstra rundt for å finne rette broen over Kvaladalselva. 

Det er nemlig noen av dem.

Turen startet ved Haraldsstøtta, 

gikk et stykke langs kyststien mot Kvalen Fyr, 

for så å gå videre gjennom byggefelt, inn i Elvegård og tilbake til Haraldsstøtta. 

Turen er 5,1 km og tar en liten time.

 

Så var spørsmålet, skulle jeg sende en e-post og få koden, eller gi det et forsøk til? 

Jeg valgte det siste selv om jeg egentlig var utrolig trøtt.

Det var da mine indre stemmer så sitt snitt til å plage meg. 

"Kjør him og legg deg heller" begynte den første stemmen. 

Noen ville kanskje sagt det var den dårlige stemmen, men jeg syntes den hørtes velmenende ut. 

"Nei, du vet at du alltid kvikne te når du først komme deg ut!" parerte den andre.

"Ikkje gløm at ungane har fira dagar långfri, og så ska du tre dagar på jobb, det blir lenge te du får sova skikkelig." 

Så sant, så sant.

"Husk då at det e akkurat lika lenge te du får trent igjen."

Kan ikke si imot det argumentet heller. 

"Snu i den rundkjøringen." 

"Kjør videre, du har komt for långt te å snu nå." 

Neste rundkjøring?

"Kos deg med litt sjokolade, du har jo gått ner to kilo, spis med god samvittighet." 

Mmm, sjoookooolaaade.

"Du har proteinbar med sjokoladesmak med deg."

Valgets kvaler.

 

Jaja, jeg vet jo hvem som vant, om jeg hadde noe med det å gjør er jeg heller usikker på!

 

Bestemte meg for å først gå bort til Kvalen Fyr i det fine været før jeg dro på kodejakt. 

På veien møtte jeg disse søte små. 

Underveis fant jeg meg en bakke hvor jeg kunne gjennomføre et treningsprogram jeg følger, nemlig bakkeløp intervall 10 ganger opp! 

Men... noen som husker disse selvklebende fluepapirene brukt før i verden? 

Omtrent som et fluepapir må det føles å være når man er så dum at man velger å svette utendørs en varm sensommerdag!

Kvalarunden er en forholdsvis ny turløype, og veldig godt skiltet. 

For å finne rette broen med koden måtte jeg prøve andre stier enn vi gikk sist. 

Og jammen meg gikk jeg rett på! 

Etter å ha sett meg godt rundt kunne jeg konstatere at det manglet skilt akkurat i dette krysset.

Derfor blir jeg nødt til å sende en e-post allikevel!

Du må bare gå den veien, så finne du koden teslutt!

Nå har jeg lagt turen inn to ganger og innkassert tjue poeng, jeg fikk nesten 7 km frisk luft og sol i ansiktet og en veldig god følelse av å ha gjennomført. 

Men jeg var akkurat like trøtt da!

Uværstur til Kvalen fyr

Søndagsturen vår gikk til Kvalen Fyr, en uværstur i regi av Barnas Turlag. Men egentlig var det en godværstur! Fint vær, kaldt selvfølgelig, med litt hvitt hist og her. Vi var litt sent ute (ikke helt uvanlig) så vi gikk egentlig for oss selv!

Turen er ca 1.5 km, fin grusvei, lett for ungene å gå. Om de bare hadde villet gå! Vi ønsker at de skal venne seg til å gå selv, derfor unnlot vi å ta med vogn.

Heldigvis var bestemor med på turen så vi kunne bære på rundgang når de små bena ikke ville bære. Vi fikk trent armene våre vel så mye som bena!

På turen passerte vi Riksmonumentet Haraldshaugen, lokalt kalt for "Haraldsstøttå". 

Den ble reist til minne om Harald Hårfagres samling av Norge. Støtten ble reist i 1872 i forbindelse med at det var tusen år siden slaget i Hafrsfjord der etter sigende Norge ble samlet til ett rike. Den er plassert på Gard like nord for bykjernen i Haugesund på et sted der Harald Hårfagre sies å ha blitt gravlagt (Wikipedia).

Her ser vi over til Tonjer fyr (Sørhaug fyr) som ligger på Sørhaugøy, den nordligste av Vibrandsøyene, nord vest for Haugesund sentrum. Fyret er fredet og etter en større rehabilitering ble det gitt i gave Karmsund Folkemuseum (karmsundfolkemuseum.no).

Fin liten vik,

som selvfølgelig må utforskes!

Jeg er for tiden inne i en tauperiode, sånn blir det mye taubilder av!

Her ser vi mot Killingøy Kai, som primært benyttes av virksomheter med tilknytning til offshore- aktivitet.

"Bæ" var det første dyrenavnet minstejenta kunne si. Hun var henrykt over alle "bæene" som hvilte seg under trærne!

 

Vi begynner å nærme oss målet og ser at alle fra Barnas Turlag har nådd frem! 

Heldigvis var vi flere voksne, så mor fikk knipse bilder i fred!

Her ser vi over til Kvalsvik bad, en ganske fin tilrettelagt badeplass.

Og nå begynner alt virkelig å skjære seg. Nå har beina til guttungen gitt opp, viljen hans har i alle fall gitt opp og vi er i ferd med å gi opp vi også! Far lokker med boller og kakao når vi er fremme med fyret, så det går så vidt.

 

Det siste stykket tok så lang tid å motivere og bestikke seg igjennom, at da vi endelig kom ut til fyret var alle fra Barnas Turlag kommet et godt stykke på returen!

Men her ute fikk vi i alle fall kjenne litt på uvær, vind og bølger. Og det var så kaldt at det ikke var et egnet sted for å sette seg ned og spise turmat. Hvilket ledet over til neste problematikk; mor og bestemor ville gå et lite stykke tilbake og finne et lunere sted. Far ble irritert for nå holdt jo ikke alle lovnadene om boller og kakao stikk.

Kompromisset ble en bolle i hånden mens vi gikk tilbake. Men problemet nå var kalde fingre og hansker som var feil på "hælen" (håndroten). Kalde hender kan selvfølgelig ikke holde boller, så først kaster guttungen bollen i bakken, så kaster far den langt vekk, og sutringen hos far og mor og sønn er i ferd med å overdøve både vinden og bølgesuset!

 

Litlejenta og bestemor er allerede på god vei tilbake, og blir nødt til å stoppe opp og vente på oss!

Løsningen blir at far går alene tilbake og henter bilen, resten av oss går ned til Kvalsvik bad og koser oss med de etterlengtede bollene. Humøret stiger, de springer rundt, hopper i sølepytter og ler. Og så er det på `an igjen når mor sier at de har spist nok kjeks.

Da kommer heldigvis far med bilen!

Heldigvis har jeg en selektiv hukommelse, så det kommer nok flere turinnlegg!