Stor jente, liten jente

Stor dag i går for litlejenta som har sluttet med tutt!

Vi har hatt nedtelling med avkrysning på kalenderen i én måned, og snakket masse om at tutten skulle henges i tuttetreet.

Men da vi kom til butikken var tuttetreet borte.

Nå var gode råd dyre.

Damen på butikken fant frem denne boksen og lovet dyrt og hellig at tutten skulle henges opp i tuttetreet på den nye butikken!

Litlejenta gav tutten fra seg uten protest.

Diplom og belønning fikk hun også.

Nå er hun stor jente!

Og litt liten!

Mor ville gå en lang TellTur rundt Kattanakk og Djupadalen, og hadde i anledningen fått låne en vogn, da 6,5 km er i lengste laget for henne.

Hun var fornøyd som aldri før, for hun er i en fase hvor hun ofte er sliten i beina etter to skritt.

Det er helt greit å gjøre noe sånn innimellom, det viktigste er at hun har en god tur-opplevelse.

Og det hadde hun, hun var helt med og kommenterte på absolutt alt på vår vei.

På Rasmus-plassen ved HIL-huset/O-hytta hadde vi lunsj.

Mor fikk en kjempefin påskelilje. Aller helst ville hun plukke tre stykker til meg, men vi begrenset det til èn, ellers hadde det ikke vært mer fint igjen for andre å se på!

En liten tur innom Laksafossen hvor jeg lekte masse som barn.

Det har blitt mer fremkommelig siden den gang, hadde ikke fått med barnevogn da!

Men fint er det her.

Og tutten, den har vi knapt hørt snakk om siden.

Det blir nok klaff på første forsøk denne gang (i motsetning til brorens Tutteslutt)!

Natur og kultur

Gårsdagens TellTur falt på natur- og kulturstien Åkra- Ferkingstad-Hop. 

Har vært i begge ender av denne løypa, men har aldri fått med meg det stykket midt imellom.

Det må i sannhet sies å være mye natur, det var skiftende landskap hele veien. 

Veldig fasinerende, en løype verdig for alle som liker å gå tur. 

Alt i alt, med noen små avstikkere, ble turen 9,5 km på ca to timer.

Åkrasanden fra en annen vinkel enn jeg ellers bruker å se den.

Frodig grønt.

Steinnaust fra ca 1890.

En avstikker når jeg først var ute på vandring.

Kjekt å bli bedre kjent i området.

Kjerrevei mot Stavasanden som det vel egentlig heter.

Jeg har kalt den for Ferkingstadstranda i tidligere innlegg.

Det er iallefall her vi har vært to ganger før på drageflyging med Barnas Turlag.

Gammel historie er det også mye av langs denne ruten.

Flott sjøslipt stein.

Fra moloen ser jeg mot Ferkingstad havn.

Mens jeg står her hører jeg plutselig musikk. Fisker frem mobilen, men den er helt stille. 

Ikke et menneske er å se.

Går mot land igjen, lyden blir sterkere og nå hører jeg at det er kirkeklokkemusikk.

Får ikke det helt til å stemme, for så vidt jeg vet er kirken et stykke unna.

Blir veldig nysgjerrig.

Det viser seg å være denne ved Fishermens Memorial som spiller musikk.

Klokken var akkurat passert 12.00.

Mulig den spiller hver dag, det kan jo være noe å tenke på om en ønsker å ta turen.

Det gjorde noe spesielt med opplevelsen av å være på det stedet.

Jeg kommer nok aldri til å få et arkeologisk blikk.

Bautastein - stein, nausttufter - gresstuster.

Ikke vet jeg!

Men jeg liker å tenke på at det har vært mennesker som har levd og jobbet her før meg. 

Ved veis ende.

Ungene hadde helt andre ønsker for sin tur, de ville leke på det nye lekeanlegget i Kopervik. 

Og noen ganger er det perfekt nok tur.

Fint for mor som faktisk ikke hadde orket å gå så mye lengre den dagen!

To på topp

"Kor ska me gå på tur i dag da?" lurte femåringen på, ganske engasjert.

Vi hadde fått med oss morfar og bestå for å gå til Spannavarden, også en TellTur-tur. 

Det er forøvrig ganske mye fisk å få her i området, og vil du smake så er det sushi som står på menyen.

Femåringen og bestå dannet fortroppen, 

og morfar og litlejenta dannet baktroppen. 

Veldig rart for mor som gikk der alene midt i mellom og ikke helt visste hva hun skulle gjøre uten to unger å styre med! 

Flott utsikt fra toppen av Spannavarden, 146 m.o.h.

Og noen skikkelige sprekinger!

Hvorfor stoppe med bare én topp, når vi kan gå på to?

Ungene var helt med på å gå videre til Tronefjell.

Underveis tok den ene skoen til litlejenta farvel. Det førte til en våt og sørpete sokk, og misnøye. Storebror reddet skoen, og litlejenta var ikke verre på det enn at hun gikk videre sokkeløs. 

Først da vi tok av skoene hjemme kom hun på det igjen.

"E det opp der me ska?" spurte femåringen da vi nærmet oss. "Men det e jo ikkje långt, det e bare ner bakken og opp bakken." 

For et pågangsmot! 

Så vidt mor kan huske har de heller ikke lagt seg ned denne gangen fordi de var så slitne. 

Derimot flatet de ut i sørpa noen ganger, både med og uten vilje!

Vi voksne var innstilt på at vi kanskje måtte snu underveis og gå tilbake, og det hadde vært greit det.

Men jammen nådde vi denne toppen også!

Også returen gikk som en lek. 

Vel tre timer var vi ute, og klokken var nesten åtte på kvelden da tok fatt på kjøreturen hjem.

Med på turen var Brøletrollet (femåringen) og noen av vennene hans (resten av oss). 

Brøletrollet måtte hete Brøletrollet for hvis det hadde hett Ropetrollet ville det ha vært alt for likt Rompetrollet! 

Nå er det arbeidshelg for mor, og ungene skal få hvile! 

Selv om faktisk femåringen ville dra på ny skattejakt-tur allerede neste dag!

Ønsker alle en riktig fin helg!

Veten

Det er aldri godt å vite hvor lenge vi har det fine været her på vestlandet, så dagene må benyttes til fulle. Ikke like mye i sol i dag, men vindstille og forholdsvis grei temperatur.

Ungene fikk fri fra barnehagen, og vi inviteret med oss oldemormor. Selv om hun har passert åtti år er hun sprek som bare det, og blir gjerne med på tur!

I dag var målet Veten, 68 m.o.h., på Bjørgene. 

Turen er en av forslagene i turboka vår som vi har lenge har hatt planer om å gå, men det er også en TellTur-tur. 

To fluer i ett smekk!

Litlejenta var ikke motivert, hun ville helst bare være hjemme og se "Frost"-filmen.

Det ble bedre da hun fikk sitte på skuldrene et stykke. 

Ikke fullt så lett var det da vi skulle under et tre som lå veltet over veien. Det er faktisk tungt å løfte henne av og på skuldrene med tykke klær og ryggsekker, så mor gikk like greit ned på kne og krøyp på kne under treet.

Til mye latter fra alle sammen!

En liten rast med "verdens beste tur-kjeks", Gjende-kjeksen.

Og den smaker aller best når oldemor har tatt den med!

Først da vi hadde spurt noen om veien fant vi skiltet!

Det var allikevel bra at vi spurte for resten av veien var umerket, og stien vi måtte ta av på for å komme til toppen var ikke så lett å se.

Først gikk vi forbi, men mor gikk tilbake og opp på toppen alene, konstaterte at det var kort vei, så gikk vi opp alle sammen.  

Turstier som dette er det ungene liker best å gå på. 

Det er faktisk mindre klaging om at de er slitne i føttene enn når de går på grusvei!

Trollungen gjemte seg for å skremme forbipasserende. 

Senere kikket han inn i en liten hule for å lete etter troll. Troll fant han, skjønt ikke helt som han hadde forventet.

En humle fløy ut rett i ansiktet hans, og han er omtrent like hysterisk som sin mor!

Mest av alt var det morsomt, og han så humoren i det!

En hodeskalle måtte mor selvfølgelig forevige.

Av oldemormor har vi i dag lært at det finnes 36 humlearter, blandt annet jordhumler, trehumler, steinhumler og tjuhumler med kort snabel! Mor har visst aldri hørt om noen av disse før.

Og i dag har vi, som nevnt, funnet en ny art; trollhumlen!

Det var jubel fra de små da de kom opp og så utsikten.

Vi så dessverre ikke så mye til Feøy, fineste plassen, for det var mye trær som sperret utsikten mot havet. Til gjengjeld var det god utsikt andre veien.

Mon tro om jeg får registrert TellTur-koden to ganger siden jeg gikk opp til toppen to ganger på samme tur! 

Og da vi kom hjem fikk mor fortjenesten med å ha ordnet hvert sitt rom til ungene. 

De gikk, helt av seg selv, opp på rommene sine for å leke. Sammen, faktisk. 

Mor benyttet sjansen til en strekk på sofaen, og sovnet en aldri så liten stund!

Oppmuntringstur til Røyningsbu

Som ansatt i Karmøy kommune har jeg registrert meg på TellTur. 

I dag kom jeg meg ut på første tur, til Røyningsbu. 

Førstkommende søndag er det Vårspretten (turmarsj fra Skudenes til Røyningsbu og tilbake til Skudenes), men siden jeg er på jobb tok jeg turen på forskudd.

Ikke lenge etter start kom jeg til New Zealand Hut. 

Kjempekoselig plass inne i skogen. 

Sikkert supert å ta med ungene her.

Fantastisk flott vær og god temperatur.

Er på tide å legge ullklærne litt til sides nå!

Jeg gikk den blå løypa opp, og det var godt å se målet nærme seg!

På tilbaketuren valgte jeg den grønne løypa, for å se om det kan være aktuelt for ungene. 

Løypa var fin, men tror det er litt for langt ennå. 

Har lest at det finnes en kortvariant av turen, kanskje vi kan prøve den en søndag de har åpent på hytta.

Plassen ligger fint til ved vannet.

En selfie må til!

Syntes disse var så fine. Finere enn alle humlene som ville fly på meg.

Jeg er glad i å være i naturen, men det er ikke alle deler av naturen jeg blir fortrolig med!

Var også mye rasling i gresset på hele turen. Syntes jeg så noen padder, men det skal visst også være firfisler her. Mulig kan det vel også ha vært orm.

Flere steder langs turen var det risset i gode ord i broene. Veldig koselig og oppmuntrende!

Har nok ikke fått med meg alle ordene, men her er et godt utvalg.

8,5 km ble dagens innsats.

Så er det bare å gjøre seg klar for neste tur!