Oppmuntringstur til Røyningsbu

Som ansatt i Karmøy kommune har jeg registrert meg på TellTur. 

I dag kom jeg meg ut på første tur, til Røyningsbu. 

Førstkommende søndag er det Vårspretten (turmarsj fra Skudenes til Røyningsbu og tilbake til Skudenes), men siden jeg er på jobb tok jeg turen på forskudd.

Ikke lenge etter start kom jeg til New Zealand Hut. 

Kjempekoselig plass inne i skogen. 

Sikkert supert å ta med ungene her.

Fantastisk flott vær og god temperatur.

Er på tide å legge ullklærne litt til sides nå!

Jeg gikk den blå løypa opp, og det var godt å se målet nærme seg!

På tilbaketuren valgte jeg den grønne løypa, for å se om det kan være aktuelt for ungene. 

Løypa var fin, men tror det er litt for langt ennå. 

Har lest at det finnes en kortvariant av turen, kanskje vi kan prøve den en søndag de har åpent på hytta.

Plassen ligger fint til ved vannet.

En selfie må til!

Syntes disse var så fine. Finere enn alle humlene som ville fly på meg.

Jeg er glad i å være i naturen, men det er ikke alle deler av naturen jeg blir fortrolig med!

Var også mye rasling i gresset på hele turen. Syntes jeg så noen padder, men det skal visst også være firfisler her. Mulig kan det vel også ha vært orm.

Flere steder langs turen var det risset i gode ord i broene. Veldig koselig og oppmuntrende!

Har nok ikke fått med meg alle ordene, men her er et godt utvalg.

8,5 km ble dagens innsats.

Så er det bare å gjøre seg klar for neste tur!

Straumøy Gård

Søndagens tur gikk til Straumøy Gård med Barnas Turlag. 

Det var nydelig vær, og dette ble årets første tur uten tjukke vinterytterklær. 

Faktisk måtte fleecejakkene og huene kastes også!

Kaninene var skjønne å se på, men ungene kvapp til da de gjorde noen byks. 

De våget ikke helt å klappe dem.

En liten tur til hønsene og hanen som vi matet med gress.

Vi gikk tilbake hit senere på dagen, men da hadde ungene glemt ut alle regler og matet dem med fingrene sine i stedet!

"Den dumma hønå øksa fingeren min."

Etter at verste overraskelsen hadde lagt seg, så fant de ut at det gikk greit allikevel. 

Alle fingrene var tilstede, like hele!

Halve gleden med å gå på tur er å spise nistematen, og de er alltid like spente på hva mor har pakket i sekken. Denne gangen var det "stjerneapeyoughurt" (safariyoughurt m/musli), og vi hadde ikke vært på gården mer enn et kvarter før første matpause!

Denne kua ville nok også ha vært ute i finværet med kalven sin.

Vi kom midt i matingen av kyrne, og ivrige små hender ville hjelpe til.

De trakk seg fort tilbake da de store hodene kom litt for nærme!

Grisene slappet av.

Lamaene spyttet heldigvis ikke.

Og hestene var selskapssyke.

Etter å kikket rundt på gården gikk turlaget og gårdseierene i samlet tropp ned mot sjøen for å spise lunsj.

Ingen tur uten en (av mange) pust i bakken!

Utsikten minnet veldig om da vi gikk til Kolerakirkegården. 

Men så ligger det heller ikke så langt fra hverandre.

Mor visste ikke at det ville bli tent bål med muligheter for grilling, det ble de små ganske skuffet over. Hva er vel brødskiver med leverpostei og smoothies mot pølser i brød?

Næringsvett har de iallefall. 

Den ene av dem fant et pølsebrød liggende på en sten, kort tid etter lå det i magen.

Den andre stilte seg opp ved bålet og spurte fint om å få pølser av de som grillet.

Mor beklager så mye, og lover å gjøre det bedre neste gang!

Plutselig fikk de det for seg at de skulle ta slurker av smoothien og spytte det ut rett ved siden av seg.

Og ettersom det er vanskelig å sitte i ro gikk det ikke lange stunden før: "Æsj, eg har noe klissete på genseren, ta det vekk."

Kanskje har de lært at det ikke er så smart å grise der de sitter, selv om de sikkert syntes det var gøy mens det pågikk!

På vei tilbake til gården var de så heldige å få smake chips av en liten gutt. 

Etterpå fikk ikke han fred for de to som fulgte etter han og hele tiden spurte om å få mer!

I det minste sa de fint tusen takk!

Denne krabaten fulgte etter oss fra gården.

Noen lurte sågar på om han var lunsjen, men det var han altså ikke!

Mor tenkte at de burde jo ha fått gått med joggesko i det fine været, men var glad de hadde støvler på da vi kom ned til sjøen.

Eller, egentlig ikke.

Støvlene var like våte inni som rundt. De burde fått gått barbent!

Mor ville også være med på et bilde denne gangen!

Tilbake på gården tok vi nok en runde og kikket.

Mens vi var ved sjøen ble disse tre født!

Om noen får muligheten så er denne gården verdt et besøk!

Skattejakt

Denne turen er det femåringen som har bestemt og lagt planer for helt selv.

Her om dagen hadde han tegnet et skattekart i barnehagen og lurte på om vi kunne dra på stranda og lete etter skatter. 

Det kunne vi selvfølgelig! 

Vi tok utgangspunkt ved Åkrasanden. 

Kartet fortalte oss at vi måtte gå mot Stong.

Mor forsøker å lære de små at de skal være snille med alle slags dyr og insekter, og ikke drepe dem bare for gøy (unntatt fra regelen er edderkopper, vepser og humler inne i huset, stor trussel!).

Vi har en lang vei å gå ennå!

På skattejakt er det mye å finne for den som bare bruker øynene. 

Sånne som denne var jeg veldig fasinert av da jeg var liten, og fant flere av dem i sjøkanten på Føynå.

Da jeg skulle forklare ungene hva det var, så hadde jeg altså glemt det ut. 

Jeg innbiller meg at det har noe med hval eller blekksprut å gjøre, men mistenker at jeg er ute på viddene her.

Kule er de uansett, skjønt ungene brydde seg ikke!

De lette etter skatten der det var merket med et kryss på kartet.

En heklet blomst på gjenglemt strikkelue kan også være en liten skatt. 

Fargemessig så den nesten ut til å være en del av steinen.

Gammel piggtråd fra et gammelt gjerde er ikke så verst å se på heller.

En flott utsikt er ingen fysisk skatt, men ikke mindre verdifull av den grunn.

Bunkerser er spennende steder å lete etter skatter. 

Dessverre hadde vi ikke tatt med lommelykt, for mor visste rett og slett ikke at det lå bunkerser her.

Nå hadde vi gått en stund og fortsatt var ingen skatt funnet.

"Me må finna den før sjørøverane finne den, se på kartet mamma."

Vi hadde gått til endes og nå var det bare industriområdet på Stong like ved. Mor fikk en idé.

"Du vet jo at skatten blei begravd for mången, mången år siden, lenge før de bygde alle dessa bygningane som du ser. Karte vise at krysset e i nærheten av ein av dei bygningane."

"Fortelle du ein historie nå, mamma?"

"Ja, og fordi sjørøverane ikkje forstår ka dessa bygningane e, så komme me te å finna skatten før dei, for me vet ka dessa bygningane e."

"Men me må skynda oss", sa han og kikket over skulderen.

Så holdt vi hverandre i hendene mens vi snakket lavt og lurte oss mellom bygningene og bortover langs veien.

"Men her har me jo vært før, då me sko på besøk te farmor."

"Stemme det" sa mor og så gikk vi inn på Snopefabrikken. 

Der fant de hver sin gullskatt, akkurat i tide før sjørøverene! 

På vei tilbake til bilen fant vi flere skatter. En krone til hun som alltid ønsker å kjøpe rosa tyggis, og et sint damelegohode (hun var blid på andre siden) til legoentusiasten.

Selv om mor la litt føringer underveis, var det utrolig spennende å la han ta styringen og se hvordan han levde seg inn i temaet for turen. Det skal de begge få lov til å gjøre flere ganger!

Trolltur

Søndagsturen var Trolltur til Skjoldastraumen med bestemor og Barnas Turlag.
Vi tok av til venstre mot Nes (kirken på høyre side), og videre inn mot Erland.

Vi parkerte på et gårdstun, og på baksiden av gården gikk stien vi skulle følge.

Først kom vi til et anlegg med sju bautasteiner tilknyttet en stor gravhaug som lå her en gang i tiden.

Opp hit skulle vi, Freåsen, 152 meter over havet.

Underveis spurte en av turlederne ungene om de trodde at vi kom til treffe på troll.

Jo, de trodde jo det.

Turlederen sa at det ikke er sikkert at trollene våger seg ut på dagtid, for da kan de bli til stein.

"Koffor går me på trolltur då da" lurte gutten min på.

Mor syntes det var et klokt spørsmål!

Utsikten på vei opp.

Det var bratt mot toppen for noen og enhver.

Litlejenta måtte mer eller mindre skubbes opp. Hun løftet føttene, men lente seg bakover slik at all tyngden lå på mor.

Det kjente mor på bihulebetennelsen, og hørtes vel nesten ut som et troll selv når toppen var nådd!

Vi var heldige med været og hadde kjempeutsikt. 

Man kan se hele fjorden fra Skjold i nord til Borgøy i sør.

Steinen til høyre skal i følge sagnet være Bjolandskjerringa som ble til stein fordi Steinbrukjerringa var for sein med sengjamat til henne. Hun rakk ikke fram før solen stod opp, og uten grøten gikk det galt.

Niste og kakao må til.

På vei ned fant vi et troll som gjemte seg i buskene. 

De fleste av ungene våget seg bort, men for mange var det med skrekkblandet fryd.

Videre gikk vi til Båshidleren, et stort og forseggjort ildsted fra gammel tid. 

Med tanke på historien i dette området mistenkes det at det har vært utført rituelle handlinger her, men man har ingen sikre funn på dette.

Om det nå skulle være slik så er det vel ikke så vanskelig å se hvor offerstedet var.

Heldigvis er de søte små ennå uvitende om slike ting, så her hviles det ut i sengen!

Vel hjemme hadde far lovet dem at de skulle få leke brannmenn og slukke en ekte brann. 

"Me må huska å ringa brannvesenet og gi de beskjed om at me tenne ein ildbrann, sånn at de ikkje komme på utrykning."

Femåringen som har sett alle episodene av "Brannstasjonen" vet hva som skal gjøres!

Men brannen ble slukket omtrent før det hadde tatt fyr!

Dette var stor suksess. 

Far måtte tenne på igjen, og de ønsker nå å gjøre dette hver eneste dag!