Ett skritt frem...



Det er kanskje ikke så mye trening for kroppen å gå tur med ungene, men det kan virkelig være trening for tålmodigheten!

De fleste kjenner uttrykket "ett skritt frem og to tilbake." I går startet litlejenta turen med "ett skritt frem og så pause." Pausen tilsvarer ca. to tilbake. 

Det varte heldigvis bare en liten stund, så gikk det lettere. 

For det skal ingen ta fra dem, de er utrolig flinke å gå. 

Se vekk i fra eldstemanns torsdagskveld-fra-Nydalen-slapstick-variant. Han har god kjennskap til tyngdekraften (ut i fra de irriterte lydene han kommer med hver gang han faller er det ikke et hyggelig kjennskap), men det er faktisk ikke de motoriske ferdighetene det står på!

De er derimot ikke like flinke å stå i ro. 

Da den obligatoriske yoghurten deres var inntatt viste eldstemann liten forståelse for at mor også måtte få spise opp maten sin. 

Mor brukte en hel boks med salat til å høylytt fortelle at det er forbudt å sparke sørpe mot folk, og at det på ingen måte er nødvendig å legge seg flatt i sørpa bare fordi det er kjedelig å vente. 

Nå er det sånn at det er vanskelig å spise salat fort for en trenger så mye for å bli mett, så jeg klandrer han ikke for å bli lei av å vente. 

Men da kan dere også forestille dere hvor lang tid som ble brukt på terging av mor og søster med påfølgende kjefting!



 Mor brukte alle slags upedagogiske trusler, som for eksempel ikke mer belønning, bare for å dele ut sjokolade da vi endelig nådde toppen! 

Nå skal det sies at vi hadde snakket ut og bedt hverandre om unnskyldning, og da er det ingen grunn til å gjemme vekk godsakene! 

Ellers hadde jeg lokket dem med en fantastisk utsikt, og at vi skulle se de to store cruiseskipene som lå til kaien. Det var tydelig at mor aldri hadde vært her før, for vi så ikke så mye mer en trær. Om ikke annet fikk jeg med meg TellTur-koden!  



Og som ellers i det siste mistet vi stien underveis, i et barnålsområde der enten alt ser ut som sti eller ingenting ser ut som sti. Vi skulle ha kommet ut ved Friluftslivets Hus, men kom rusjende ned en skråning et stykke etter O-hytta på vei opp mot Kattanakk.



Etterpå hadde vi avtalt å kjøpe nye uteklær, men å gå på butikk med de små, selv om det er dem det blir handlet til, er et mareritt.

Mor har håpet at tette ører har være medvirkende årsak til senere tids høye støynivå, men øreskyll hos begge to hos legen i dag avkreftet det. 

Jeg er sikker på at jeg ville fått forelegg om utbedring dersom en hadde målt desibel på dem både på butikken og i bilen hjem.

Skulle nesten ønske at jeg hadde tette ører!

Uansett hvor motivert en blir av ni centimeters midjereduksjon på fem uker, krever dager som dette noe ekstra. Frossenpizza funker fint som bare det kamuflert under ca 4,5 cm Ruccolasalat. 

Og verdens beste is skulle inntas kamuflert fra omverdenen, for jeg deler ikke på slike dager!

Men først skulle vi krangle oss gjennom legging, og for å få litlejenta til å roe seg måtte jeg legge meg ved siden av henne. 

Hun brukte lang tid på å sovne, det gjorde ikke jeg.

Og her ligger isen klar til neste gang jeg trenger den. Det blir sikkert ikke lenge til!