Funderinger rundt turgåing

Den siste tiden har det vært media fokus på høyt sykefravær blant kvinner og "flink-pike" syndrom på grunn av forventede forventninger.

 En av disse selvpålagte tingene vi tydeligvis presser inn i en allerede overplanlagt hverdag (har jeg lest) er å ta ungene ut på lange pedagogiske og meningsfylte turer i naturen.

Selvfølgelig begynte jeg å fundere på min agenda for å dra ungene ut på tur. 

Jeg har selv gått en del tur i min barndom, men egentlig startet det med at jeg ble gal av å være inne med ungene, og tok dem med ut for å slite dem ut. 

Der er vi ennå, bare at jeg har innsett at ungene er uslitelige, og mor er utslitt! 

Men de liker å være ute, og jeg liker at de liker det.

Naturkunnskapene mine er bedrøvelige, jeg ser forskjellen på måker og kråker, men må tenke meg om både to og tre ganger for å huske forskjellen på gran og furu. 

I tillegg er jeg et (for)bilde på hysteri for insekter, særlig bevingede sådan.

Og om jeg hadde befunnet meg i en situasjon der jeg måtte overleve av naturens koldtbord, så hadde jeg nok, ikke så veldig sakte og iallefall sikkert, omkommet! 

For om jeg ofte føler meg på bunn i alle sider av hverdagslivet, så er det ikke turene som sliter meg ut (se vekk i fra det komplette kaos som råder for å komme oss ut av døra i forkant). 

For egentlig (se vekk i fra sutring om trøtte ben og sultne mager, det hører visst med) har vi det ganske kjekt, ellers hadde jeg ikke orket det. 

Og om naturfagkunnskapen skorter, kan jeg allikevel lære ungene å bli glade i naturen og i utendørsaktiviteter. 

Ikke minst tilbyr jeg dem min fulle oppmerksomhet og tid sammen som familie (se vekk i fra bildene jeg bare må ta)!

God helg og god tur!

Damen som er redd for vepser og humler (og egentlig er redd for å ha blomster rundt huset) er glad for at (den ene) solsikken på terrassen først blomstret etter vepsesesongen!