Det var en gang en mor, en bestemor og tre små barn som bestemte seg for å dra på en lengre tur inn i den norske fjellheimen, for å overnatte på en hytte som heter Olalihytta.
Barna hadde gledet seg lenge, for de likte å gå på tur, men de hadde nok ikke helt klart for seg hva en lang tur innebar.
De voksne hadde nok heller ikke det helt klart for seg!
For anledningen hadde de lånt en sportsvogn.
Først fikk det minste lille barnet hvile føttene.
Det mellomste barnet ble skikkelig sint for han var jo også så trøtt i sine ben.
Det fikk alle høre, og ikke minst ryggsekken hans kjenne!
Det eldste barnet sa ikke så mye.
"Ska me snu og kjøra him, eller?" spurte de voksne, men fikk til svar at "nei, me vil sova på hyttå".
Så fikk det mellomste barnet sitte i vognen, og da var alle sorger glemt.
Men for det minste lille barnet begynte sorgene. Det fikk de voksne også høre.
Det eldste barnet sa ikke så mye nå heller.
"Me snur og kjøre him istedet" sa de voksne. "Nei, me vil sova på hyttå", svarte de små igjen.
Til slutt var det det eldste barnet sin tur.
Fortsatt sa hun ikke så mye, men til gjengjeld stod gleden å lese i ansiktet.
De to andre barna var tydelig i sin tale om den dumme vognen!
"Nå snur me og kjøre him" sa de voksne, men nå hadde de vandret lenge og vel, og det var like langt om de valgte den ene eller andre veien.
"Me vil sova på hyttå", sa de atter en gang. Så sånn ble det!
Vinden blåste og regnet høljet ned, de voksne lokket, maste, delte ut sjokolade, lokket, kjeftet, delte ut mer sjokolade, lokket, motiverte og delte ut resten av sjokoladen.
Da de hadde gått langt, og lenger enn langt møtte de på turgåere som hadde passert dem tidligere, som nå var på vei hjem. Alle roste de de slitne barna, og de like slitne voksne, og fortalte at de var ventet på hytta og at grøten ventet på dem!
Mor kjente motivasjonen stige, men barna kunne ikke brydd seg mindre om den dumme grøten.
Og plutselig var hytta der!
Barna sprang rundt i jubel og husket ingenting om tre og en halv times sutring om trøtte føtter, og den dumme grøten var egentlig ganske god!
Sikringshytta var spennende, det var også de to andre familiene og de tilsammen fem andre barna som også bodde der!
Barna var i hundre, og da lørdagsgodtet var inntatt var de i nærmere to-hundre!
Mor og bestemor hadde sett frem til en rolig avslutning på kvelden med litt voksentid.
Men det minste lille barnet ville ikke sove, det mellomste barnet sovnet faktisk, mens det eldste barnet lå rolig i senga uten å sove.
Vinden blåste og ulte rundt huset og snart sov ikke det mellomste barnet lengre heller.
Og skikkelig sov vel ingen resten av natta, da det ca. en gang i timen trengtes bekreftelse på at mor var tilstede og hadde en hånd å holde i!
Så var alle (ikke) klar for returen, nå visste jo alle hva de hadde i vente.
Og turen startet som en fortsettelse på gårsdagen.
Men solskinn, mild bris og nedoverbakker var noe helt annet enn motvind, motregn og motbakker! Det krevde like mange pauser, like mange belønninger og like lang tid, men stemningen var av et lettere slag!
Etter at alle hadde fått kjørt hver sin tur i den fortsatt like dumme vognen, gikk de to største barna mer eller mindre motvillig med på at det minste lille barnet skulle få sitte mest i vogna fordi hun hadde sovetid.
Og da det minste lille barnet endelig sovnet, ja da var de fremme ved bilene, og alle fikk endelig hvile føttene!
Snipp, snapp, snute, så var dette eventyret ute.
Men da det minste lille barnet ville sove mer på hytte, det mellomste barnet ville sove en natt til i "sovekosen" hjemme for å dra på ny hyttetur neste dag (helst uten andre familier), og det eldste barnet også ville gå på ny tur ("men ikkje så långt"), da har de nok hatt det kjekkere enn hva de tilsynelatende gav uttrykk for!
Og bestemor og mor også, for flere eventyr med ungene blir det.
Det er visst ikke bare oppskrytt å ha barn med på tur!
Du skriver knallgodt.
SvarSlettTakk for det! Det e ganske kjekt å laga sånne minner fra turane våre.
Slett