Dårlig planlegging og misforståelser oss voksne imellom gjorde det slik at dagens tur gikk en helt annen plass enn de plassene vi hadde snakket om. Det tror jeg kanskje vi skal fortsette med!
Litlejenta var klar for tur uansett, selv om den for hennes del her gikk til drømmeland!
Jeg velger å tro at ungene setter pris på turene våre!
Mot Orkjå ble retningen, bratte ujevne stier som jeg forventet at ungene ikke kom til å gidde å gå.
Men jammen meg tok jeg feil!
Utsikt over Eivindsvatnet.
Bringebærene måtte smakes på, de falt ikke i smak. Alle blåbærene var spist opp.
Og så var det nypene da, som mor fortalte at ikke kunne spises enda.
Litlejenta plukket en nype, la den på bakken, trødde grundig på den og uttrykte fornøyd: "Eg drepte den!"
Mors underlige blikk fornekter seg ikke.
Ugle!
Ansikt!
Elefanter!
Noen har navnet sitt skrevet i stjernene, jeg har navnet mitt skrevet i trerøtter
og i baderomsflisene!
Utsikt fra første rasteplass.
Vi gikk videre, litlejenta festa setebeltet på ryggsekken, fant frem kikkerten og knipset bilder!
"Mil, mamma !"
"Me må lista oss, det e ulvar her. Og me må ikkje snakka" hvisket guttungen.
Vi gikk i skumleskogen, og for sikkerhets skyld hadde vi kastet fra oss en halv banan til ulvene slik at de ikke skulle spise oss!
Vi gikk vel 1/4 av løypa før ungene begynte å bli trøtte i de flinke føttene sine, og vi valgte derfor å snu og gå samme vei tilbake.
Far gav guttungen 20 kroner i belønning og litlejenta 5 kroner. Mor mente at dette var kjønnsbaserte lønnsforskjeller, ulik lønn for likt arbeid. Far forsvarte lønnen med ansiennitet. Mor vet at til neste år blir det lønnsforhandlinger når de små kjenner bedre til kronekursen!
På vei hjem oppdaget guttungen ikke mindre enn tre ulver som hadde skadet seg og fått skrubbsår, og selv om vi alle var redde, mente han at sykepleiermamma måtte hjelpe dem. Det kunne ikke mor si nei til. Da vi endelig fant dem reddet han dem i en sjukerakett (en barkebit) som fløy hele veien til Eivindsvatnet, hvor den ble sjøsatt som en sjukehusbåt.
Vi sjøsatte likeså godt oss selv også!
Pysen i meg tar mer og mer kontroll etterhvert som årene går, og det holdt den på å gjøre i dag også bare på grunn av litt kald trekk. Men jeg tok kontrollen tilbake en stakket stund og kastet meg uti vannet. Det er jeg glad for!
Ettersom planene egentlig ikke inneholdt bading, hadde vi ikke håndklær med.
Med unger som hakket tenner bar det rett hjem til en varm dusj, og kakao med krem!
Men om mor og far hadde håpet på en rolig ettermiddag med slitne barn,
så fikk de nok leve i håpet en stund til!
Men om mor og far hadde håpet på en rolig ettermiddag med slitne barn,
så fikk de nok leve i håpet en stund til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar