I år, som i fjor, har vi hatt hjemmesommer.
Til å være ivrige turgåere har det sånn sett vært lite høydepunkter, i ordets rette forstand, denne sommeren.
Mor har hatt flust av ideer til ting å finne på i nærmiljøet, men jeg tror vi voksne har et større behov for å gi ungene våre gode opplevelser, enn de nødvendigvis har for å få opplevelser hele tiden.
Foruten om å krangle med hverandre og drive oss foreldre til vannvidd, har det å sykle rundt på tunet vært det kjekkeste!
Været har ikke vært helt på vår side disse ukene, men vi har brukt de beste dagene så godt vi kan.
Vi forsøkte oss på gjentagelse av å ha basseng på terrassen (
Tur te Kringsjå). Mor håpte at ungene var blitt et år eldre siden i fjor, men det hadde de ikke!
Ny utendørs overnatting forsøkte vi oss også på (
Helgekos), i ca 45 minutt. Denne gangen røyk begge to inn i sengene sine!
Det høres kanskje ut som om jeg er veldig streng, men når humøret deres bikker over i et fandenivoldsk "me-vet-at-me-ikkje-har-lov-men-det-drite-me-i" og "ska-me-se-kor-sinte-mamma-kan-bli" humør, da pakker mor bort tålmodigheten!
Noen rolige stunder har det faktisk vært (for eksempel når de syklet rundt på tunet) så mor har lest, ikke bare én, men to bøker for første gang på to år!
"Det Alice glemte" av Liane Moriarty, og "Den ene pluss en" av Jojo Moyes.
Lettlest sommerlektyre.
Full av leselyst lånte jeg meg et par bøker på biblioteket, bare for å finne frem tegnesakene istedet!
Ja, jeg er et periodemenneske!
Og fordi jeg er veldig klar over det, har jeg gått for postkortvarianten slik at jeg har mulighet til å faktisk få farget noe ferdig før jeg går videre til noe annet.
Det mest dramatiske var da Koseklut forsvant allerede fredagen vi gikk på ferie. Vi snudde huset på hodet, leitet på tunet og håpte å finne den i barnehagen da den åpnet etter helgen, men den gang ei. Etter å ha sendt ut etterlysning på tunet, fant en nabo den i hagen.
Da hadde den vært dypt savnet i fem dager, og trengte en real omgang i vaskemaskinen før litlejenta kunne kose med den igjen!
En oppgradering av vaskerommet gjorde at brannslangen som hadde forsvunnet bak skittentøykorger og annet vas, ble hengt opp lett tilgjengelig som det selvfølgelig skal være.
Han som elsker brannmenn og lego fikk opplæring i bruk av brannslangen, for anledningen utkledd som legobrannmann!
Sykkelfantomene fikk prøve seg i Tour of Norway Kids.
Litlejenta hadde i forkant oppgradert fra balansesykkel til sykkel med støttehjul, og hadde heldigvis litt ekstra støtte i far.
Raceren fra tunet var nok litt overveldet av alt oppstyret, og var også glad for å ha far med på laget.
Far derimot var ganske sliten etter å ha løpt tre runder!
Noen småturer har vi fått til.
Oppdagelsestur på ukjente stier i Liarlund.
Denne stien hadde litt for mange store maurtuer og maur etter alle sin smak. Selv om vi marsjerte hardt på stien, måtte vi allikevel koste av oss noen maur underveis!
Ny tur til Røyningsbu, denne gangen med morfar og bestå.
Og mor fikk en TellTur-tur til Svebakken på fylkesgrensa mellom Tysvær og Sveio.
Her har vi oldemormor i tet!
Dyreparken Haugaland Zoo er helt klart verdt et besøk.
De var så ivrige etter å se alt at de knapt hadde tid til å stoppe opp og se på de enkelte dyrene!
 |
| Kraniet til en kval |
 |
| Bomullstopptamarin |
 |
| Svartsvane |
 |
| Påfugl |
På rullesteinstranda ved Fishermens memorial fikk guttungen kaste ut en flaskepost.
På denne stranda fant vi også en flaskepost en gang, dessverre kunne vi ikke tyde den.
Hvor langt flaskeposten vår kom vites ikke da den stadig drev mot land!
I fjor hadde vi pizzapiknik på lekeparken like ved min søster. Det var så kjekt at det måtte gjentas i år.
Vi oppgraderte fra kjøpepizza til hjemmelaga pizza, været var bedre og ungene like kjekke.
Meget vellykket!
Selv om været aldri nådde toppen ble det noen turer på stranda.
Lindøy var en super plass, og såpeboblene var stor suksess!
Ferien ble avsluttet med overnattingstur til Blomstølen i Etnefjellene, 4 km hver vei og 630 m.o.h.
Impregnering av sko tilhører jo forberedelsene, men innen en halvtime lærte jeg at impregnering er snadder for brunsneglene.
Blæhh.
Med høstens tur til Olalihytta (
Barn på tur er oppskrytt!) i minnet, regnet mor og bestemor allikevel med at det skulle gå lettere siden vi kun hadde de to eldste med og de var blitt nesten ett år eldre enn sist.
Vi gledet oss skikkelig.
Men...
Vi hadde ikke tatt mer enn et par skritt før sutringen begynte.
Vi ante hvordan turen ville arte seg, men hadde et håp innerst inne om bedring.
Det gikk i sammenhengende surmul-dur de første tre timene opp, etterfulgt av unoter på hytta og nye fire timer sur-moll på vei ned neste dag!
Men da det begynte å bli som brattest på vei opp og regnet tok skikkelig til, da steg underlig nok humøret!
Det er mye jeg aldri kommer til å forstå!
Litlejenta, som ikke fikk være med, snakker om Blomstølen daglig. I går fikk jeg henne til å legge seg ved å leke at trappa opp til rommet var fjellet, og at rommet var hytta på Blomstølen.
Og der sovnet hun oppå teltet sitt på gulvet!
Uansett var det en utrolig fin plass og en fin tur jeg godt kunne tenke meg å gå igjen.
Uten barn!
Det var en lang og krevende tur for de små, og de fullførte etter eget ønske, ingen skal få ta fra dem den bragden!
Men jeg har lovet guttungen at vi kun skal gå på korte turer hvis han ønsker det selv, og mor og bestemor har lovet hverandre at lange turer kun er forbeholdt voksne på en god del år ennå!
Og da er det ikke sikkert det blir like mye å blogge om fremover!
Istedet kjenner jeg en aldri så liten følelse for å scrappe igjen, det begynner å nærme seg et par år siden sist!
Men jeg dukker nok plutselig opp igjen en dag!
