Selv om ungene ikke har opplevd dødsfall så har vi snakket en del om døden, og om at de døde begraves i kister under jorden.
"Ska me gå på kirkegården og setta lys på gravene når det nærme seg jul?"
"Koffer tenne me lys?"
"Det e fordi me e gla i dei menneskene som nå e dø, og me savne dei. Derfor passe me på at det e fint på gravå og me tenne lys for dei"
"Mamma, sove dei i skattekister?"
"Ja, det kan me sei, dei e jo på ein måte skattene våre!"
 |
| Vannuttak på Vår Frelsers Gravlund. |
Så kom dagen for lys-tenning og mor bestemte seg for å lage en tur ut av det, med nistemat i sekken. Vi hadde knapt parkert før det ble mas om boller, selv om vi hadde spist før vi dro hjemmefra.
"Det regne sånn nå, me vente te det blir opphold, så sette me oss på benken utforbi kapellet."
"Årh, men eg e sulten nå!"
Vi gikk noen skritt til; "mamma, eg e iskalde på hendene mine."
Av med ryggsekk, på med hansker, på med ryggsekk.
Først var det farfar som fikk lys.
Han ble bare 56 år og døde da jeg var ni år, så dessverre husker jeg ikke så veldig mye. Men jeg kan fortsatt høre latteren hans!
Jeg har også en skattekiste, og i den er det et viskelær jeg fikk i presang av farfar den gangen jeg samlet på viskelær!
Det blir lite rom for mimring når en har to sultne unger med, så av med ryggsekk, hver sin bolle i hånden, på med ryggsekk!
"Nei, ikkje spenn i lyktå!"
Så trasket vi videre til mine tippoldeforeldres grav.
Tippoldemor levde til jeg var åtte år, hun ble nesten 98 år!
Siden man har et annet fokus som barn så er det slikkepinnen jeg alltid fikk som jeg husker best!
Den lå i kjøleskapet, i den tiden da kjøleskapet gjerne stod på gangen gjemt bak en gardin.
Kjøleskap bak en gardin på gangen hadde også hennes eldste datter, min oldemor!
Tippoldefar fikk jeg aldri møtt, men på veggen i stua vår henger tre rammer som han har skåret ut! Foreløpig liker jeg dem best uten bilder i.
"Mamma, kan eg få mer bolla?"
"Du må nå venta te du har spist opp den du har."
"Mamma, eg vil ikkje ha hanskar på."
Av med ryggsekk, oppi med hansker, på med ryggsekk!
"Nei, eg sa ikkje spenn i lyktene!"
I denne familiegraven hviler også deres mellomste datter og hennes mann. Han malte bilder som hang overalt i stuen deres, og han hadde en veldig mørk stemme!
Han ble 91 år, og jeg var nitten da han døde.
Hun var en bitteliten smilende dame som i en alder av 89 år og enke, bygde seg et flunkende nytt hus tilpasset alderdommen. Hun var så liten at når hun skulle sette i kontakten til
kaffetrakteren på kjøkkenet måtte hun åpne skapdøren under og trø på nederste hylle for å rekke opp!
Hun ble like gammel som moren sin, og døde da jeg var trettien år.
Hver jul henges denne julestjernen opp som hun har heklet!
"Å mamma, kan me ta pause nå, eg e så trøtte i beinå"
"Men me har jo nesten ikkje gått noenting"
"Mamma, nå har eg spist opp bollå mi, mere bolla."
Av med ryggsekk, ny bolle, på med ryggsekk!
"Nei, la vær med å trø på blomstene!"
Neste var oldemor og oldebessen. De var jeg mye hos i barndommen da vi bodde nær hverandre. Oldebessen husker jeg som en litt streng mann som ofte hvilte på divanen når jeg var der. Og i hjørneskapet ved siden av hadde han alltid kandissukker som jeg fikk smake!
Han ble 79 år, og jeg var åtte da han døde.
Oldemor var sprek som bare det. Hun hadde eget kartotek til alle bøkene sine, og et eget rom til alle dukkene hun sydde og samlet på. Det var ganske skummelt å sove på det rommet!
Oldemor ble 95 år gammel, da var jeg tjuesju år.
Oldebessen og søsteren hans overtok og drev Lunchsalongen i Strandgata i Haugesund etter foreldrene sine, og jeg er så heldig å ha noen av serveringsskålene fra kafeen. Disse er i daglig bruk!
"Eg o vil ha mer bolla."
Av med sekken, mer bolla, på med sekken.
Plutselig lå bollen flat på bakken. "Men ikkje trø på den da, ta den opp."
"Mamma, eg gav bollå mi te fuglane".
"Nei, slutt å trø på alle kransane, det e strengt forbudt!"
Vi satte også et lys på graven til min mormor og morfars svoger. De to familiene bodde i en tomannsbolig, og når jeg var på besøk hos besteforeldrene mine stakk han gjerne hodet ut kjøkkenvinduet delte ut nybakte kaker! Jeg har også en fin stein som han har slipt.
"Mamma, eg e tørst."
"Kan me venta, så ska me setta oss på ein av benkene snart!"
"Få drikka NÅ!"
Mor er veldig lei av å ta av og på ryggsekken og er bestemt på at drikke får vente noen minutter til. Vi hadde kun vært her en knapp halvtime.
Men ungene har fått nok. Mor og.
Hvem bestemte egentlig at det er naturlig for små barn å slutte å sove på dagtid midt i trassalderen? Trassig nekter hun å sove, og trassige blir hun når hun ikke sover!
Vi gikk videre til min morfars (bessens) grav.
Han skulle ha fylt 77 år, og døde knapt to måneder før min tredveårsdag.
Han har jeg mye historie med og gode minner om. Jeg bad han en gang om å komme å spøke for meg slik at jeg fikk treffe han selv etter at han var død, men da lo han og sa at det skulle jeg slippe.
Men på dødsleiet spurte han sønnen sin om han kunne skaffe han en telefon som han kunne ringe med fra andre siden!
Og hver jul står skålene han har skjært og dreid på kjøkkenet med nøtter i!
"EG E TØRST, FÅ DRIKKA NÅ" gikk på repeat.
Mor klager på at de små er så utålmodige, men er minst like utålmodig selv!
Det var ikke det at de ikke skulle få drikke, men mor ble så lei av å bli kommandert rundt.
Det var godt det ikke var så mange folk på kirkegården for om ungene ikke hørte på meg, så var nok ikke jeg vanskelig å høre!
Min mormor, som også var med, bestakk de små med kjeks men det ble de selvfølgelig mer tørste av!
"Nei, ikkje klatra på gravsteinane, det e ingen hest!"
Siste grav var min farmors grav, den nyeste og den jeg var veldig sikker på å finne. Men den fant jeg altså ikke. Vi lette og lette, og mor og ungene var like sure.
Istedet gav vi opp og dro hjem til mormor/oldemor og fikk ferskt brød og kakao!
Men også farmor skulle få lys på graven så vi dro tilbake med min far som veiviser. Farmor var en flott dame med masse humor og en skarp tunge. Jeg er sikker på at hun hadde hatt noen kvasse men velvalgte ord om vår første tur på kirkegården. Jeg synes jeg hører henne!
Hun ble 76 år, men egentlig bare 19 år da hun var skuddårsbarn! Jeg var trettifire år da hun døde.
Denne har jeg arvet av farmor, hun hadde skrevet navnet mitt under. Det gjorde hun med de tingene som skulle arves.
Når jeg først hørte om det syntes jeg det var litt rart, men nå tenker jeg at det er fint å ha et minne, ikke bare en hvilken som helst arvet ting, men en ting som farmor faktisk ønsket at jeg skulle ha!
Forøvrig gikk det mye bedre på denne turen. Selv om mor hadde lovet at det bare var én grav vi skulle på, fikk mor også sett graven til broren og svogeren til farmor, og graven til min barndomsvenninnes far.
Det hjelper å ha med en myndig morfar!
Husk å minnes de som vi ikke lengre har med oss, og samtidig bruke det nye året til å skape nye, gode minner sammen med de menneskene som vi er glade i!
(Så gjenstår det å se hvordan mine barn vil minnes deres galne mor som skulle dra dem med på tur overalt!)
Riktig godt nyttår ønskes alle!
