Påskeferie, friske unger, sol og godt mot. På tide å komme seg ut på tur igjen!
Siden vi hadde noen ærend i byen ble turen lagt til Villduen på Brakahaug.
Ut i fra turboka vår så det ut til å være en passelig tur.
Vi spurte en forbipasserende om retning og fikk også beskjed om at det var en fuktig løype.
Det fant vi fort ut! Ikke bare var det fuktig, det var mer myraktig med gresstuer vi måtte balansere på for å gå noenlunde tørrskodd. Skjønt, de snublet i alle tuene og var ikke tørre noen steder!
Vi hadde ikke gått mange meterne før det kom en jevn strøm av klaging.
"Eg e så sliten, eg kan ikkje gå."
"Denna dumme turen, eg vil heller gå på skolelekeparken."
"Ja, me går på lekeparken ittepå, det blir belønningen det."
"Å, kati e me med lekeparken?"
Så rev mor opp jakka på en kvist, og ble i litt dårlig humør selv.
Det var på tide med litt sjokolade.
"Au, den lausa tannå mi." Mer grining.
Og så forsvant stien.
Fjellvettreglene sier: "vend i tide, det er ingen skam å snu". De skal man høre på!
Så lang skulle det gått an å komme på en time.
Så lang kom vi på en time!
Så da ble det lek og lunsj på Brakahaug skole istedet!
Da vi endelig var fremme ved bilen begynte det å høljeregne.
Surt vær og kranglevorne unger hadde ikke vært en god kombinasjon å være dypt inne i skauen med.
Inne er det i det minste bare kranglevorne unger å hanskes med!
Og hadde mor lest mer nøye i turboka hadde vi kanskje gått rett vei også!
Kan ikke vinne hver gang.
SvarSlettMå regne med noen nedturer, hører med det også :)
SvarSlettDet fina e at me huske dessa turane vel så godt, og kanskje med litt mer humor, enn dei som går mer på skinner :)
SvarSlett