fredag 29. november 2013

Uværstur til Kvalen fyr

Søndagsturen vår gikk til Kvalen Fyr, en uværstur i regi av Barnas Turlag. Men egentlig var det en godværstur! Fint vær, kaldt selvfølgelig, med litt hvitt hist og her. Vi var litt sent ute (ikke helt uvanlig) så vi gikk egentlig for oss selv!
Turen er ca 1.5 km, fin grusvei, lett for ungene å gå. Om de bare hadde villet gå! Vi ønsker at de skal venne seg til å gå selv, derfor unnlot vi å ta med vogn.
Heldigvis var bestemor med på turen så vi kunne bære på rundgang når de små bena ikke ville bære. Vi fikk trent armene våre vel så mye som bena!

På turen passerte vi Riksmonumentet Haraldshaugen, lokalt kalt for "Haraldsstøttå". 
Den ble reist til minne om Harald Hårfagres samling av Norge. Støtten ble reist i 1872 i forbindelse med at det var tusen år siden slaget i Hafrsfjord der etter sigende Norge ble samlet til ett rike. Den er plassert på Gard like nord for bykjernen i Haugesund på et sted der Harald Hårfagre sies å ha blitt gravlagt (Wikipedia).


Her ser vi over til Tonjer fyr (Sørhaug fyr) som ligger på Sørhaugøy, den nordligste av Vibrandsøyene, nord vest for Haugesund sentrum. Fyret er fredet og etter en større rehabilitering ble det gitt i gave Karmsund Folkemuseum (karmsundfolkemuseum.no).


Fin liten vik,


som selvfølgelig må utforskes!


Jeg er for tiden inne i en tauperiode, sånn blir det mye taubilder av!


Her ser vi mot Killingøy Kai, som primært benyttes av virksomheter med tilknytning til offshore- aktivitet.


"Bæ" var det første dyrenavnet minstejenta kunne si. Hun var henrykt over alle "bæene" som hvilte seg under trærne!

 

Vi begynner å nærme oss målet og ser at alle fra Barnas Turlag har nådd frem! 


Heldigvis var vi flere voksne, så mor fikk knipse bilder i fred!


Her ser vi over til Kvalsvik bad, en ganske fin tilrettelagt badeplass.
Og nå begynner alt virkelig å skjære seg. Nå har beina til guttungen gitt opp, viljen hans har i alle fall gitt opp og vi er i ferd med å gi opp vi også! Far lokker med boller og kakao når vi er fremme med fyret, så det går så vidt.

 

Det siste stykket tok så lang tid å motivere og bestikke seg igjennom, at da vi endelig kom ut til fyret var alle fra Barnas Turlag kommet et godt stykke på returen!


Men her ute fikk vi i alle fall kjenne litt på uvær, vind og bølger. Og det var så kaldt at det ikke var et egnet sted for å sette seg ned og spise turmat. Hvilket ledet over til neste problematikk; mor og bestemor ville gå et lite stykke tilbake og finne et lunere sted. Far ble irritert for nå holdt jo ikke alle lovnadene om boller og kakao stikk.


Kompromisset ble en bolle i hånden mens vi gikk tilbake. Men problemet nå var kalde fingre og hansker som var feil på "hælen" (håndroten). Kalde hender kan selvfølgelig ikke holde boller, så først kaster guttungen bollen i bakken, så kaster far den langt vekk, og sutringen hos far og mor og sønn er i ferd med å overdøve både vinden og bølgesuset!

 

Litlejenta og bestemor er allerede på god vei tilbake, og blir nødt til å stoppe opp og vente på oss!


Løsningen blir at far går alene tilbake og henter bilen, resten av oss går ned til Kvalsvik bad og koser oss med de etterlengtede bollene. Humøret stiger, de springer rundt, hopper i sølepytter og ler. Og så er det på `an igjen når mor sier at de har spist nok kjeks.
Da kommer heldigvis far med bilen!


Heldigvis har jeg en selektiv hukommelse, så det kommer nok flere turinnlegg!











søndag 10. november 2013

En innholdsrik dag

FARSDAG
Gratulerer med farsdag til alle fedre!
Ungene og jeg var tidlig oppe som vanlig, så vi startet dagen med å lage farsdagskort. Det var en seanse med mye latter da penselen kilte de små under føttene. En herlig start på dagen! Overraskelsesfrokosten ble ingen overraskelse da far stod opp før vi i det hele tatt hadde begynt på den!

  
SKYGGELEK
En solrik morgen kan brukes til så mangt. Istedet for å kjefte da ungene herjet med gardinene mine (denne gangen), så jeg at her kunne vi faktisk ha det litt moro. Guttungen danser gangnam style, og på bildene av begge er de farlige dyr. Jeg tror bare jeg lar bildene tale sitt eget språk!
  
 




 

 











SØNDAGSTUR
Egentlig skulle vi gå spøkelsestur med Barnas Turlag. Men mye hurtigvekslende humør hos ungene, samt en anbefalt aldersgrense på fire år pga distansen å gå, valgte vi å avstå fra denne turen.

Kaoskrapylene: 1 - Foreldrene: 0

Men ut på tur skulle vi, i dag gikk turen til Visnes.

"En vinterdag i 1865 fant en sildefisker fra Jæren en utrolig rik koppererts i Vigsnes. Frem mot 1895 ble Vigsneset Nord-Europas største Kopperverk. Verket stod i sin tid for 70% av Norges koppereksport. Frihetsgudinnen i New York er kledd med kobber fra disse gruvene. Kobberminene var i drift i perioden 1865-1972. Museet forteller historien fra gruvesamfunnet og utstillinger viser arbeidsmetodene. Museet befinner seg i billedlige omgivelser med ride- og spaserstier i Fransehagen og en interessant lekeplass for barn."  (www.visitnorway.com)


Lekeparken og rutsjebanen var helt klart et høydepunkt. 


Inne i "gruvegangen" på lekeparken.


"Ikkje ta bilde av meg når eg rusje."
"Koffer ikkje?"
"Eg like ikkje å bli tatt bilde av."
"Nei vel."
Det er første og eneste gang jeg har hørt det, så jeg tok et bilde allikevel! Uten protester!














 Perfekt plass for pause med kakao.


 Skjønt, så mye kakao ble det ikke på oss siden vi klarte å velte tre fulle kopper til sammen!

 

For å bygge opp spenningen til den opprinnelige spøkelsesturen leste vi "Hvem spøker, Albert Åberg?" Det virket som om den var litt for skummel, men halvveis gjemt under dyna hvisket guttungen:
"Kan me lesa den ein gong te, den va ikkje skummel, eg e ikkje redde, altså."


Det er allikevel betryggende å kunne ramsen til Albert Åbergs pappa;
Stygge spøkelse, stikk din vei
-du finnes ikke, men det gjør jeg!


Vi kan vel si at vi fikk en slags spøkelsestur allikevel, og ungene storkoste seg!

Kaoskrapylene: 1 - Foreldrene: 1





torsdag 7. november 2013

Ut på tur, aldri sur?

I går var det strålende vær, så vi bestemte oss for å ha kaste-konkurranse i skogen. En av ungene er spesielt glad i å kaste alt hjemme vegg-i-mellom, så tanken var at dette kunne være en måte å få "kastet litt i fra seg".
Først kranglet vi oss igjennom tjue minutter bare for å få kledd oss. Og vi hadde ikke gått mer enn to minutt før det begynte å regne, virkelig høljeregne! De små satt i sykkelvogn med "tak", men også det ble et problem da den ene ville ha den lukket mens den andre ville ha den åpen. Sånt blir det mye grining av!

Regnet fortsatte trøstesløst, og selv om vi alle var kledd for regn, var iallefall ikke mor mentalt innstilt på det!
Vel fremme i skogen bestemte vi oss for å søke ly under et stort grantre.
Under treet var det tørt nok til at vi kunne kose oss med boller og saft!
Utsikt mot et lite vann som blir brukt som skøytebane om vinteren.
"Mamma, eg må tissa og poppa."
Selvfølgelig hadde mor glemt tørketing og søppelposer. Vi bestemte oss for å gå hjem, uten kaste-konkurranse, i like mye regn, og kun 40 minutt etter at vi gikk hjemmenfra var vi hjemme igjen. Og da sluttet det selvfølgelig helt å regne!
I dag hadde eldstemann fri, så vi gikk tilbake til denne, ennå uutforskede, skogen. Viljen var ikke tilstede, men det er rart med det, plutselig er det en liten ting som fanger interessen og så er leken i gang!
"Mamma, me leke at me e kapteinar på ein båt, og nå kjøre me te Vea og plukke blomster."

"Nå e eg sinte politi og du e ein tjuv. Du må sitta i fengsel og tenka på om du ska vær snill."
Synes jeg har hørt den før!



Alle gode ting må en gang ta slutt, men da tok også humøret slutt. Vi brukte bortimot én time hjem på en tur som ikke tar stort mer enn et kvarter for barneføtter!


Av og til lurer jeg på om det er verdt alt bryet med å komme oss ut i naturen, og jeg er ikke alltid sikker på om det er ungene eller jeg som er surest!
Men når jeg ser gleden i leken og sorgen over å måtte gå hjem, så tenker jeg at jeg bare må puste med magen, for det er helt klart verdt det!