mandag 30. mars 2015

Vill-duer


Påskeferie, friske unger, sol og godt mot. På tide å komme seg ut på tur igjen! 
Siden vi hadde noen ærend i byen ble turen lagt til Villduen på Brakahaug. 
Ut i fra turboka vår så det ut til å være en passelig tur.


 Vi spurte en forbipasserende om retning og fikk også beskjed om at det var en fuktig løype. 
Det fant vi fort ut! Ikke bare var det fuktig, det var mer myraktig med gresstuer vi måtte balansere på for å gå noenlunde tørrskodd. Skjønt, de snublet i alle tuene og var ikke tørre noen steder! 


Vi hadde ikke gått mange meterne før det kom en jevn strøm av klaging. 
"Eg e så sliten, eg kan ikkje gå." 
"Denna dumme turen, eg vil heller gå på skolelekeparken." 
"Ja, me går på lekeparken ittepå, det blir belønningen det." 
"Å, kati e me med lekeparken?" 

Så rev mor opp jakka på en kvist, og ble i litt dårlig humør selv. 
Det var på tide med litt sjokolade.
"Au, den lausa tannå mi." Mer grining.


 Og så forsvant stien.
Fjellvettreglene sier: "vend i tide, det er ingen skam å snu". De skal man høre på!

Så lang skulle det gått an å komme på en time.


Så lang kom vi på en time!


Så da ble det lek og lunsj på Brakahaug skole istedet! 


Da vi endelig var fremme ved bilen begynte det å høljeregne. 
Surt vær og kranglevorne unger hadde ikke vært en god kombinasjon å være dypt inne i skauen med. 
Inne er det i det minste bare kranglevorne unger å hanskes med!

Og hadde mor lest mer nøye i turboka hadde vi kanskje gått rett vei også!







søndag 29. mars 2015

En fantastisk historie


Dette er meg sommeren 1984. 
Jeg var seks år og var på busstur til Danmark og Legoland sammen med mamma. 
Historien om hvordan vi endte opp på denne turen er ganske fantastisk i seg selv. 
I mars/april samme året åpnet det et nytt reisebyrå på Victoriahjørnet i Haugesund, og de solgte veldig billige turer til de første som kom på åpningsdagen. Faren min var ikke verre på det at han reiste fra Stord, hvor vi bodde da, med sovepose og kaffe, og overnattet (fullstendig søvnløst) i Haraldsgata utenfor reisebyrået! Som nr tre i køen, med to sydenfarere foran seg, fikk han kjøpt en tur for to til Legoland for ca en tohundrelapp. Og min mor og jeg var de heldige som fikk reise!


Bussjåføren på denne turen het Oddvin, og jeg falt pladask for han! 
Mulig jeg har en ting for bussjåfører for min morfar fortalte meg at jeg som liten alltid måtte gi klem til bussjåførene da vi tok buss hjemme! Og selv om ikke samboeren min kjører buss så er han leder i et busselskap. Og for å vise hvor liten verden er så er en av turleder-lærlingene på denne turen venninne med min fars kone!


Jeg la nok ganske mye beslag på han, selv om det var mange unger med på turen som sikkert også syntes det var kjekt å tilbringe tid med bussjåføren. 
Jeg husker at jeg kjøpte en presang til han, en pyntefigur av gips med glitter på, hvor glitteret skulle skifte farge med været. En 80-talls greie! Tror kanskje også at jeg kjøpte det for egne lommepenger! 


Senere samme sommer fikk jeg dette kortet i postkassen fra Helsingfors i Finland. 


Med denne teksten. 
(Kortet var en gang limt inn i et fotoalbum og måtte skrives over på egen lapp for å kunne leses.)


Min mor og jeg møtte selvfølgelig opp og jeg fikk et nydelig smykkesett i sølv. Øredobbene har jeg mistet, men anhenget har jeg tatt godt vare på og laget det om til charm til et armbånd!
Som sjokoladeelsker husker jeg også at jeg fikk en eske med Fazer Mints sjokolade! 


 Vi ble også invitert på besøk til han og familien, men av en eller annen grunn så ble det aldri noe av. 
Jeg har mange ganger opp gjennom årene tenkt på han, og om jeg kanskje ikke har angret, så har jeg iallefall tenkt at det var trist at vi ikke holdt kontakten. Og nå var det ingen mulighet for det.

Det var helt til min mor tipset meg om denne reportasjen i avisen Karmsund i forrige uke. 
Der var bussjåføren min! 
Og nå hadde jeg en adresse. 
Om jeg ikke hadde angret før, visste jeg at jeg ville angre nå om jeg ikke tok sjansen. 


Fredagen kom med sol og nydelig vær, og jeg satte meg i bilen for å forhåpentligvis treffe bussjåføren jeg har tenkt på i 31 år! 
Jeg var selvfølgelig forberedt på at han kanskje ikke ville huske det, men jeg var merkverdig nok lite nervøs da jeg kjørte hjemmefra. Hadde mer følelsen av det er akkurat sånn det må vær, uansett utfall!

Oddvin hadde besøk av familie da jeg kom så de var vel sikkert like spente på hva en vilt fremmed dame gjorde der! Jeg forklarte og først virket det ikke som han husket meg, men da jeg nevnte presangen fra Finland så husket han alt! Det var utrolig rørende for alle i rommet! 
Han kunne til og med fortelle at på hjemturen fra Danmark hadde vi et stopp på Sørlandet, og han hadde fulgt meg til kiosken for å kjøpe is for resten av lommepengene mine. Han mente sågar at han måtte legge til litt for at jeg skulle få isen jeg hadde lyst på! Dette hadde jeg glemt ut! 

Det er klart at det skal noe til å huske så mange år tilbake, ikke minst å se for seg hvordan folk har forandret seg over så mange år. Jeg skjønte etterhvert at han trodde jeg var moren min, og lurte veldig på hvordan det gikk med den lille jenta hennes. "Litla dokkå, va det ikkje Evy hu hette?" spurte han! Han sa han hadde tenkt på meg flere ganger, og lurt på hvordan det gikk med meg.
Jeg synes det er helt fantastisk at han husket så mye! Det var et godt møte og han satte stor pris på at jeg hadde tatt initiativ til å besøke han.


Dette er en av de fine historiene fra virkeligheten, men den har også et budskap; 
Grip sjanser når de byr seg, av og til får en bare en mulighet.
Jeg var så heldig å få en ny mulighet til å treffe han igjen, og jeg er utrolig glad for at jeg tok sjansen! 





lørdag 7. mars 2015

Vinter vs. vår


"Endelig mars, første vårmåned, det går mot sommar! I dag spise me middagen på terrassen!"
"Kan me få julagrøt te middag? Og ha nissehuer på oss? Og kan eg få spisa med store nisseskjei?" 
Jaja, hvorfor ikke!


Neste dag var det igjen vinter, med påfølgende aking i barnehagen på ca. 1 mm snø. 
"Du kan vær sikker på at det blir snø og frost dei to dagane eg ikkje har kunna parkera i garasjen" sa far lettere irritert som om snøen var et personlig angrep mot han!
Mor og far har for en gangs skyld kommet seg ut i Karmøyheiane sammen, uten barn!


Et vårtegn her er Barnas Spareuke i banken. Vi tok med grisene men møtte stengte dører. 
Mor hadde selvfølgelig ikke sjekket åpningstidene.
"Då får eg ikkje bolla og premie." 
(Ikke at de usle kronene er så mye å få premie for, siden far har lært dem å tømme grisene for å kjøpe Lego! Derfor har mor tjumatet grisene så det ikke skal bli alt for flaut (for mor) når beløpet telles opp!) 
Det ble særdeles trist og tårevått, så vi måtte kjøpe en trøstesjokolade. På butikken ble mor gjort oppmerksom på at det uansett var neste uke det var spareuke. 
Mor hadde heller ikke sjekket datoen.
Da ting hadde roet seg litt fant gutten ut at det egentlig var greit for ellers hadde han ikke fått sjokolade!


Istedet gikk vi hjem og laget "påsehare". 


Tips: lim ørene på i forveien så de er tørre. Vanskelig å male ørene da de gled i limen, så vi måtte til med tape. Midt i tapeprosjektet oppdaget mor nok et vårtegn, et mindre hyggelig sådan, nemlig en edderkopp inni dorullen! 
Gutten var opptatt av helt andre årstidstegn; 
"eg kan se julastjernå på himmelen!"


Fredagen kom med nydelig vær, unger med godt humør, en voldsom rastløshet og et sjeldent behov for selskap. Derfor fikk ungene fri fra barnehagen for å bli med på tur rundt Eivindsvatnet. 
Første etappe går et stykke på fortauet, og det pleier å være ganske kjedelig. 
Mor minnet dem på at de er Miljøagenter og sa at vi kunne gå på en miljøagent-ekspedisjon, en aldri så liten våroppryddning! 
De fikk en søppelpose og gikk inn for plukke-opp-søppel-oppgaven med stor iver.
Før de visste ordet av det var vi på vei inn i skogen!


Mor forklarte at vi skulle helt til andre siden av vannet, men da ville de hjem.
Raskt skifte av tema!


Det er mye mulig dette skiltet forsvinner en mørk kveld, for jammen er det vakkert.


I dag hadde vi fokus på problemløsning i forhold til å komme oss over og rundt sørpete områder. 
Jammen er de utrolige disse små, de stoppet opp, konstaterte at her var det vanskelig, så an området og valgte den beste veien de kunne se. 
Mor gikk bak full av beundring for evnen deres til både å identifisere et problem og til selv å finne løsningen. Ikke minst er mor imponert over balansen og motorikken deres. Særlig hun på tre som gikk/klatret nesten hele turen alene og bare innimellom trengte en hånd å holde i.


Det var mye sørpe og sølepytter, så uansett hvor flinke de var så ble de våte til skinnet!


Selv om vi er mye ute på tur så er de fortsatt barn av sin generasjon. 
De må late seg i sofaen med jevne mellomrom!


Noen forandringer har det blitt siden jeg pleide å gå en del her. Lions har satt opp gapahuk, benker, bord og en flytebrygge. 



Her hadde vi tenkt å ta en lengre pause og lese boka vi hadde med, men nå var de veldig slitne, litlejenta var soveklar og det begynte å regne. 
Vi valgte å dra hjem så det siste stykket langs vannet får vi gå enn annen gang.
(Og nei, vi kan ikke gå på vannet, vi har vært fint nødt til å holde oss langs vannet!)



Hjemme fant gutten fram en spesiell leke han fikk til jul. 
"Mamma, kan du senda et brev te julanissen?" 
Mor tenkte at nå kom ønskene for neste år, og svarte "ja, me kan det." 
"Då må du skriva å sei takk te nissen for at han komme te alle ungane." 
Jeg så ikke den komme! 
Ble utrolig rørt over hans takknemlighet. En flott og viktig egenskap i et samfunn hvor vi har så mye og alt er så tilgjengelig. 
Det brevet skal skrives, for jeg vil han skal vite hvor viktig det han sa er!


Vinter eller vår, julen varer tydeligvis helt til påske!
Uansett er det alltid gøy å være ute i naturen for her finnes mye rart.



God helg!